Sosialt arbeid og menneskerettigheter: Barns rett til en tilstrekkelig levestandard
april 6, 2011
Sosialt arbeid og menneskerettigheter. Eksamensoppgave 31.03.11
Barns rett til en tilstrekkelig levestandard.
Og en kvinne som holdt et barn mot sitt bryst sa, Tal til oss om barn.
Og han sa
Dine barn er ikke dine barn.
De er sønnene og døtrene til Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg men ikke fra deg,
Og selv om de er med deg så tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper men ikke deres sjeler,
For sjelene deres hviler i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, selv ikke i dine drømmer
(Kahlil Gibran 1923)
Eksamen mars 2011
Høgskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag, Masterstudiet i sosialt arbeid
av Håkon Rian Ueland
Innledning
Jeg har valgt å svare på oppgave 1. Den omhandler barns rett til en tilstrekkelig levestandard etter menneskerettskonvensjonene. Jeg vil i første del av denne oppgaven kort redegjøre for disse rettighetene, før jeg i del to vil drøfte utfordringer disse medfører for det sosiale arbeidet i arbeids- og velferdsforvaltningen.
For å kunne jobbe rettighetsbasert må sosialarbeideren ha fokus på rettighetene. Det høres muligens innlysende ut, men sosialarbeideren kan bli så fokusert på de behov som han mener at klientene har at han glemmer rettighetene slik de er nedfelt i menneskerettskonvensjonene. Ut i fra dette kan Jim Ife (2008) sine tanker om behovs- vs. rettighetsbasert arbeid være en hjelp til godt sosialfaglig arbeid, og jeg drøfter implikasjonene av disse i del to.
I del to har jeg også brukt Komiteen for barnets rettigheters avsluttende merknader [1] (FN 2010) som kom den 29. januar 2010. Denne rapporten går inn på en rekke problemer som komiteen mener Norge må gjøre noe med, og jeg har inkludert noen få av disse.
Jeg har søkt å finne frem til aktuelle saker fra media som eksempler.
Del 1
I Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt den 10. desember 1948 står det i artikkel 25 at
Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for han og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
Dette er rettigheter som enhver, også barn, har. Det står videre i artikkel 25 at ”Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp.”.
Ved å slutte seg til Verdenserklæringen har partene bundet seg til å omsette idealene beskrevet her til bindende rettslige forpliktelser som også skal følges i praksis (Mons Oppedal 2010, 6). Verdenserklæringen gir ikke bindende regler, og kalles derfor for ”soft law”, men i og med at den har tilslutning fra nærmest alle lands politiske myndigheter så har den stor politisk kraft (ibid, 7).
En tilsvarende formulering som i Verdenserklæringen finner vi i den Internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 16. desember 1966 (ØSK), hvor det står at ”Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold.” (ØSK art. 11). ØSK er inkorporert i norsk lov, og har forrang ved motstrid med andre nasjonale lover.
FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. November 1989 (Barnekonvensjonen – BK) er også inkorporert i norsk lov, og har også forrang ved motstrid. I artikkel 27 i BK står det at ”Partene anerkjenner ethvert barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling.”. Her ser vi at levestandarden skal være tilstrekkelig for barnets utvikling på en rekke områder. Det er ikke nok at barnet har retten til liv, slik det står i den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 4. november 1950 (art. 2): ”Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov.”. I BK har partene definert fem aspekter ved barnets utvikling, og det settes krav om at levestandarden skal være ”tilstrekkelig” for barnets utvikling på disse områdene. Samtidig må barnets beste være det grunnleggende hensyn, slik det påpekes i BK artikkel 3.
Videre i artikkel 27 i BK står det at det er foreldrene eller andre foresatte som har det primære ansvaret for å sikre barnet disse rettighetene, avgrenset av sine evner og økonomiske muligheter.
Oppedal (2008) skriver at i tillegg til å dekke barnets fysiologiske behov, den første av de fem aspekter artikkel 27 inkluderer, så skal de fire gjenstående dekkes ”gjennom et positivt familiemiljø, gjennom utdanning og skolegang og gjennom sosialt samkvem med andre, herunder gode muligheter for lek og fritid og deltakelse i kulturelle aktiviteter” (ibid: 192).
Partene skal hjelpe foreldrene. Ved behov skal de ”sørge for materiell hjelp og støttetiltak, særlig med hensyn til mat, klær og bolig” (BK, art. 27 nr. 3). Her kommer det et ressursforbehold inn: denne hjelpen skal skje ”innenfor rammen av sine midler” (ibid, art.), et ressursforbehold vi også finner i artikkel 4 av BK . Men, som Oppedal (2008, 202) påpeker, så har ressursforbeholdet ”neppe særlig betydning i Norge, hvor nasjonens ressurser må antas å tillate full oppfyllelse av forpliktelsene når det gjelder barns rett til en tilfredsstillende levestandard”.
Det er flere av Barnekonvensjonens artikler som berører barnets levestandard, og som utdyper og utfyller artikkel 27. Artikkel 5 sier at barnet skal ha veiledning og støtte ”tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg”; artikkel 12 og 13 beskriver barnets ytringsfrihet og rett til å bli hørt i saker som angår det; artikkel 16 behandler barnets rett til å beskyttes mot ”vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv”; artikkel 24 ”anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering”; artikkel 26 viser til barnets rett til sosiale trygdeytelser; artikkel 28 viser til barnets rett til utdanning som er ”obligatorisk og gratis for alle” og artikkel 31 definerer barnets rett til hvile og fritid, samt dets rett til å delta i ”det kulturelle og kunstneriske liv”.
I tillegg til disse artiklene så inneholder Barnekonvensjonen en rekke artikler som omtaler spesielle omstendigheter, så som adopsjon, fosterhjemsplassering, flyktninger, fysiske eller psykiske utviklingshemninger og religionsfrihet. Disse vil også være faktorer som må tas med i betraktning når man skal vurdere hva som er ”tilfredsstillende levestandard” for hvert enkelt barn.
Del 2
Behovsperspektiv eller menneskerettighetsperspektiv?
Jim Ife (2008, 101) sier at menneskerettigheter er diskursive; de skapes og gjenskapes kontinuerlig gjennom dialog, heller enn å eksistere i en objektiv, positivistisk form. Det kan argumenteres for at menneskerettighetene i realiteten eksisterer i en objektiv, positivistisk form, nemlig de forskjellige konvensjonene som har sprunget ut av Verdenserklæringen, og at Ifes påstand dermed ikke er gyldig.
Ife sitt utgangspunkt er at sosialarbeidere ofte jobber behovsorientert i stedet for med et rettighetsperspektiv. Dette virker umyndiggjørende og hemmende for klientene. Klienten blir kategorisert, hans problemer likeså, og etter at sosialarbeideren har gjennomført en behovsanalyse så får han presentert et tilbud om hva tjenesten kan tilby. Hvis sosialarbeideren har et rettighetsperspektiv vil han sammen med klienten måtte finne frem til hvilke behov som må dekkes for at klienten skal få oppfylt sine rettigheter. Det er sosialarbeideren sin rolle å kjenne til klientens rettigheter, og informere ham om disse.
Slik jeg forstår Ife så er det blant annet bruken av menneskerettigheter i praksisfeltet som er diskursiv. Konvensjonene er lovgivende, men de er ikke alltid mulig å bruke dem direkte i det praktiske arbeidet. Derfor trengs det en endring av perspektiv. Ved å ha kunnskap om og fokus på rettighetene slik de er lovfestet i konvensjonene, og gå inn i dialog med brukeren i stedet for å søke å dekke behov slik saksbehandleren mener de foreligger, så vil brukeren få oppfylt sine rettigheter.
Et eksempel kan være artikkel 31 i BK, som omhandler barns rett til å ”delta i lek og fritidsaktivitet som passer for barnets alder”. Ut i fra et behovsperspektiv vil typen fritidsaktivitet være underordnet – det kan like gjerne være fotball som korps – det er behovet for aktivitet som er det primære. Med et rettighetsperspektiv vil sosialarbeideren måtte utforske hvilke ønsker som barnet har. Dermed vil sosialarbeideren også imøtekomme artikkel 12 og 13 i BK om barnets rett til å bli hørt i saker som angår det.
Et konkret eksempel
Jeg vil gjerne konkretisere hvorfor jeg mener at Ife sitt rettighetsperspektiv er viktig med en sak fra mitt eget nærmiljø. Saken ble først omtalt i en artikkel i RB (2011a) [2] i forrige uke.
Henrik, 13 år gammel, er multihandikappet. Hans venner skal på avlastnings- og ferietur til Hellas, mens kommunen har bestemt at Henrik skal på Skyttatunet bo- og avlastningssenter, hvor han har avlastning hver tredje helg. Henrik sier selv ”På Skyttatunet er det stort sett bare voksne brukere som ikke kan snakke engang. Jeg føler meg som en søppelsekk”. Henriks mor mener at årsaken til at Henrik ikke har fått samme tilbud som sine venner er at han krever én-til-én bemanning, og at en tur til Samos derfor vil være et dyrt tiltak for Nittedal kommune. (ibid). Kommunen svarer at avlasting ikke er ferie, men et tilbud til foreldrene (RB 2011b) [3].
I denne situasjonen vil det være naturlig å spørre om kommunens vedtak er i strid med Henriks rett til en levestandard tilstrekkelig for hans psykiske og sosiale utvikling jfr. BK artikkel 27. Vedtaket kan vanskelig sees å være i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 23 hvor det står
et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet. … Idet det anerkjennes at funksjonshemmede barn har særlige behov, … skal hjelpen innrettes slik at funksjonshemmede barn har effektiv adgang til og mottar … rekreasjonsmuligheter på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling.
Det kan også argumenteres for at det er i strid med artikkel 31 i BK, om barnets rett til hvile og fritid.
Oppedal (2008, 196) påpeker at selv om utgifter til ferie ifølge Sosialtjenesteloven § 5-1 ikke synes å bli regnet til livsoppholdet, så kan stønad til barns ferieaktiviteter tilstås med hjemmel i sosialtjenesteloven § 5-2 på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering.
Kommunen sier tildelingsenheten har fokusert på foreldrenes behov for avlastning, men har de tatt med i betraktning Henriks rettigheter jfr. BK artikkel 23, 27 og 31? Ville kommunen gjort det samme vedtaket hvis de hadde et rettighetsperspektiv i stedet for å fokusere på foreldrenes behov for avlastning?
Både artikkel 27 og 23 i BK inneholder et ressursforbehold, ”innenfor rammen av sine midler”. Turen til Hellas vil koste kommunen 45.000,-, og det kan være en stor utgift i en relativt liten kommune. Samtidig vil det, i en helhetsvurdering, være interessant å vite hvor mye kommunen sparer ved at Henrik bor hjemme i stedet for i en gruppebolig. Det kan virke som om kommunen har satt på spareblusset når det gjelder denne familien; i en annen artikkel står det nemlig ”bare i løpet av de siste månedene har Nittedal kommune fratatt familien all omsorgslønn, samt redusert både hjemmesykepleie og hjemmehjelp” (RB 2011c) [4].
Tilstrekkelig kunnskap om konvensjonene?
Ife kan tolkes i en antipositivistisk retning, noe som vil føre til at ”menneskerettigheter” blir et vagt begrep som det er opp til enhver å definere, men jeg velger å tolke ham dit hen at han skriver om menneskerettighetsfokusert praksis. Dette betyr at vi har behov for sosialarbeidere som har bred kunnskap om konvensjonene. Disse må jobbe tett med og bli fulgt opp av jurister med kompetanse på det sosiale feltet og konvensjonene.
FNs komité for barnets rettigheter skriver i sin rapport (FN 2010) at de ”setter pris på partens innsats for å spre kunnskap om [barne]konvensjonen og lære opp fagfolk og andre som arbeider med barn” (ibid, 4). Samtidig er komiteen bekymret for at opplæringen ikke dekker alle yrkesgrupper, ikke er obligatorisk og ikke blir fulgt systematisk opp. De anbefaler en styrking av denne opplæringen, og peker spesielt på sin bekymring over at lokale myndigheter ikke er godt nok informert om barns rettigheter.
Ife påpeker at det, i multikulturelle samfunn, finnes forskjellige måter som menneskerettigheter kan møtes og garanteres for innenfor ulike kulturelle grupper, selv om rettighetene er universelle. Det er viktig og riktig med variasjon, og et menneskerettighetsbasert perspektiv skal ikke søke å pålegge ett system på samfunnet som helhet. Å gjøre dette vil være nærmest en kolonipraksis, og kolonialisme er brudd på menneskers rettigheter. (Ife 2008, 98).
Michael Freeman (2002) har i sin artikkel en filosofisk innfallsvinkel jeg mener er i tråd med Ife. Han stiller spørsmålet ”Så hva slags type sunn fornuft (eller delt samfunn) er nødvendig for å ta andre menneskers forskjellige standpunkter med i betraktning?” (ibid, 349). Han skriver:
I disputter om menneskerettigheter (og barnerettigheter) ser vi konkurrerende lokalsamfunn som påstår at de har det riktige rammeverket for å dømme. Jo større evne vi har til å skape koblinger mellom konkurrerende rammeverk, jo større blir muligheten for å kunne si at vi har validitet på tvers av samfunn. Hvis vi ønsker å se vår visjon om barnets rettigheter ha forrang i forskjellige lokalsamfunn, hvor noen av dem bedømmer situasjoner på en annen måte enn oss, så må vi gå inn i dialog. Vårt mål må være en økt felles forståelse. Menneske/barnerettighetsdiskursen må ikke ses på som et fremmed pålegg, som et maktmiddel.
Det er nødvendig å delta i dialog som tar lokale perspektiver alvorlig. Vi kan ikke innta overlegne posisjoner (som medfører tvang). De praktiske betydningene og praktiseringen av barnets rettigheter utfordres i større eller mindre grad nærmest overalt. (Freeman 2002, 351. Min oversettelse)
Dette kan medføre utfordringer for gjennomføringen av konvensjonene. Et eksempel som Freeman nevner er hvorvidt det skal tillates at barn går på skoler med kun en religion. På den ene siden vil en slik praksis kunne føre til en minsket evne til å forstå og ta hensyn til synspunktene til mennesker som har en annen bakgrunn og med andre erfaringer. På den andre siden vil etniske/religiøse skoler kunne styrke deres samhold og gi et felles verdigrunnlag. (ibid, 350). Det er mulig å argumentere for begge disse posisjonene ut i fra BKs artikkel 27 – forkjempere for en-religionsskoler vil kunne si at dette vil styrke deres moralske og åndelige utvikling, motstandere vil kunne si at det innsnevrer deres horisont til kun å gjelde mennesker som tilhører en trosretning.
Kommunale forskjeller og samarbeid
Arbeidet som de forskjellige komiteene gjør kan også sees på som en diskursiv virksomhet i tråd med Ife sin vinkling. Når det gjelder BK er dette særlig tydelig. Statene rapporterer om sitt arbeid til FNs barnekomité, og andre instanser så som barneombudet kan også komme med sine innspill. Disse rapportene kommenteres så av komiteen. Etter hvert blir erfaringene fra komiteen offentliggjort gjennom ”General Comments”, som er viktige rettskildefaktorer når det er behov for presisering av konvensjonsrettighetene (Oppedal 2010, 8).
Barnekomiteen uttrykker bekymring om tildeling av ressurser. Komiteen uttrykker tilfredshet med at det ble tildelt 400 ekstra stillinger til kommunene på statsbudsjettet for 2010, men pga. det kommunale selvstyret mener de at stillingene ikke nødvendigvis vil bli tilgodesett arbeid med og for barn. Komiteen oppfordrer regjeringen til å gi kommunene økt bemanning og de materielle ressursene de trenger for å sikre realisering av barns grunnleggende rettigheter over hele landet. Den ber også om at staten innfører budsjettsporing ut i fra et barnerettighetsperspektiv, slik at midlene blir brukt der de er tenkt. (FN 2010, 4).
Oppvekst i relativ fattigdom, dvs. hvor foreldrene har en inntekt mindre enn 50 % evt. 60 % av medianinntekten, er et element Oppedal trekker frem som et hinder for en tilfredsstillende levestandard. Det ”fører til undergraving av barns velvære, dets sosiale inkludering og selvfølelse, og reduserer mulighetene for læring og utvikling.” (Oppedal 2008: 192).
Sandbæk og Grødem (2009) peker på at tiltak rettet mot fattige barn ofte retter seg mot utsatte barn og unge, og dermed ikke nødvendigvis bidrar til integrering i de ordinære ungdomsmiljøene, samt at mange tiltak er igangsatt som prosjekter i et begrenset antall kommuner (ibid, 200).
Denne forskjellen mellom kommunene påpekes også av Sandberg (2004), som i sin artikkel i Kritisk Juss viser til ”betydelige forskjeller i økonomiske ressurser, ulike prioriteringer og forskjeller i systemene for å vurdere behov og tildele hjelp.” (ibid: 321). Tilbudet til barn med funksjonshemninger blir særlig fremhevet.
Det finnes nok mange eksempler på at de forskjellige enhetene innenfor hjelpeapparatet ikke er samkjørt. Et eksempel ble beskrevet i RB (2011d) den 28.03.11, i en artikkel med overskriften ”Skytteltrafikk i hjelpeapparatet”. Barnet det skrives om har atypisk autisme med Tourette syndrom og avvik i kromosom ti. I løpet av ett år har moren deltatt på 27 møter, i tillegg til en rekke telefonhenvendelser, og alle disse møtene har dreid seg om hvordan det offentlige skal bistå med hjelp og avlastning. Hun må forholde seg til Fagtjenesten på Ahus, Tildelingsenheten, barneverntjenesten i Eidsvoll, og Barne- og ungdomsklinikken på Ahus. Hun savner forutsigbarhet, særlig i forhold til avlastning, og ønsker veiledning. Tildelingsenheten skriver at veiledning forutsettes gitt via Barne- og ungdomsklinikken ved Ahus, og klinikken svarer at de ”ikke overtar et kommunalt veiledningsansvar”. Venstre-politiker Kjersti Almåsvold karakteriserer situasjonen som ”et maktovergrep”, med tanke på at brukeren må forholde seg til så mange forskjellige personer i tjenesteapparatet (RB 2011d).
Barnekomiteen (FN 2010, 3) uttrykker at
den er betenkt over at arbeidet for å få til en bedre samordning mellom staten og kommunen, mellom kommunene innbyrdes og internt i kommunene ikke har vist seg effektivt, og at tjenestetilbudet, tilgangen til tjenestene og samordningen av de ulike tjenestene, … ikke er garantert på sammenlignbart vis over hele landet.
Norge har ratifisert Europarådskonvensjonen av 15. oktober 1985 om lokalt selvstyre, så det er grenser for hva regjeringen kan pålegge kommunen av plikter. Samtidig så har staten ratifisert BK, noe som betyr at den er gjeldende lov som også forplikter kommunene. Staten kan allikevel ikke pålegge kommunene plikter annet enn i lovs form, ettersom regjeringen ikke har instruksjonsmulighet over kommunene. Det finnes virkemidler som staten kan bruke; rettighetslovgivning uten medfølgende midler, noe som er et drastisk middel ettersom det kan binde opp midler kommunene ønsker å bruke annerledes; fastsetting av minstesatser for støtte, øremerking av midler og veiledende retningslinjer fra staten (Sandberg 2004, 322).
Kommunale forskjeller kan få store konsekvenser for mennesker som trenger støtte. I enkelte kommuner er grunnbeløpene for stønader lave, men dette kompenseres for gjennom utstrakt bruk av ekstratilskudd. Andre kommuner kan ha høyere grunnbeløp, men være mer restriktive med ekstratilskudd.
Alle barn skal ha en levestandard tilstrekkelig for ”barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling”. Sandberg beskriver en modell som vil kunne føre til en utjevning av de kommunale forskjellene, hvor overføringer følger hvert enkelt barn, kommunene står for tiltakene og en statlig kontrollinstans overvåker arbeidet. Sandberg argumenterer for at dette kunne være en modell som vil utjevne forskjeller, og at den ikke bare er aktuell for funksjonshemmede barn og andre grupper som har store hjelpebehov, men for alle barn (ibid, 323).
Det er mulig at Sandberg har rett i at dette vil være en funksjonell modell. Slik systemet fungerer i dag kan det være vanskelig å få hjelp, enten det gjelder pedagogiske hjelpetiltak i skolen eller psykologisk hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien. Dette gjør at foreldre nærmest ønsker diagnoser velkomne – en diagnose kan utløse store ressurser.
Men vil et slikt system løse alle problemer? Ikke nødvendigvis. Nye systemer medfører ofte nye utfordringer. Her kan barnehagesatsningen i Norge være et eksempel. Målet var 100 % barnehagedekning, og det er i følge regjeringen nådd. Men hvem er det som jobber i barnehagene? Stadig flere førskolelærere velger bort barnehagen som arbeidsplass, og jobber heller i skolesystemet. En stor andel av stillingshjemlene i barnehagen som skulle være dekket av pedagogisk personale er nå fylt av ufaglærte som jobber på dispensasjon, samtidig som barnehagene forventes å være en del av opplæringstilbudet i stadig større grad.
Om staten overtar ressurstildelingen, så kan det bety at kommunene må utvide sitt tilbud. Den menneskelige ressursknappheten gjelder ikke bare pedagoger. Barnekomiteen peker på at ventetiden i psykisk helsevern har økt, og at det har vært ”en sterk økning i utskriving av sentralstimulerende midler som Ritalin og Concerta til barn som har fått diagnosen ADHD” (FN 2010, 9).
Komiteen ber om at Norge fokuserer på en utvikling av alle områder av det psykiske helsevernet for barn og unge, en forkortning av ventetiden, og at tiltak treffes for å gi barn med ADHD-diagnosen et ”bredt spekter av psykologiske, pedagogiske og sosiale tiltak og behandlingsmuligheter.” (ibid, 10). Men hvor skal ressursene til disse tiltakene hentes? Tiltakene som komiteen etterlyser har en helt annen kostnad enn medisinering, både når det gjelder menneskelige og pengemessige ressurser. Men kan et land som har ratifisert BK tillate seg å se bort fra en oppfordring fra Barnekomiteen, særlig når de bruker et i FN-sammenheng så kraftig uttrykk som ”alvorlig bekymret” (ibid, 9)?
Tilstrekkelig levestandard og arbeidslinjen
Når foreldrene ikke er i stand til å opprettholde en levestandard som er tilstrekkelig, må de få hjelp. Hjelpetiltakene er i stor grad rettet mot foreldrene, hvis ikke omsorgssituasjonen er slik at barnevernet kommer inn i familien.
Barnekomiteen skriver i sin rapport (FN 2010, 10) at de merker seg Norges økte fokus på barn som lever under fattigdomsgrensen, og hilser velkommen tiltak rettet mot familier og barn. Samtidig er komiteen bekymret for at tiltakene ikke er spesifikke i forhold til å beskytte barn mot den negative effekten som fattigdom har.
Arbeidslinjen eller arbeid for sosialhjelp er, som Monica Kjørstad (2008) påpeker i sin doktoravhandling, en del av en internasjonal trend. Stønadene holdes relativt lave, og ytelser som ikke innebærer plikt brukes lite. Målet er at klienten skal integreres i arbeidslivet på lengre sikt. En rekke forskjellige aktiviseringsprogram har vært brukt, men effekten av disse er i følge Kjørstad diskutabel. En finsk studie viser at mens restriktive metoder i noen grad har hatt positive resultater for de mest ressurssterke arbeidsledige, så har de for de minst ressurssterke hatt klare negative effekter. (ibid).
I ”Barn og unge i fosterhjem – en kunnskapsstatus” (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010) beskriver forfatterne hva de har funnet ut om fosterbarns sosiale bakgrunn. Plasserte barn og unge kommer hovedsakelig fra familier med enslige forsørgere, særlig enslige mødre. Deres familier er større enn snittet, mødrene er yngre når de får barn, og foreldrene er i høyere grad marginaliserte på eller ekskludert fra arbeidsmarkedet. Dette betyr i følge studiet at plasserte barns foreldre er fattige eller har begrensede ressurser. I tillegg har foreldrene ”i uforholdsmessig stor grad vært plassert utenfor hjemmet når de selv var barn” (ibid, 11). En dansk studie viser at blant mødrene til de plasserte barn hadde så mange som en tredjedel selv vært plassert utenfor hjemmet.
Barnekomiteen uttrykker bekymring for at antallet fosterhjemsplasserte barn har økt, og anbefaler parten å gi barnevernet de nødvendige ressurser det trenger for å intensivere og utvide det forebyggende arbeidet i utsatte familier (FN 2010, 8).
Sandbæk og Grødem (2009, 193) viser i sin forskning at selv om fattige foreldre søker å skjerme sine barn, så opplever barna fattigdommen som belastende. De har ikke samme mulighet som andre barn til å delta i aktiviteter, og opplever at de er annerledes. Barna sliter med å takle sitt eget hverdagsliv og med å hjelpe foreldrene på forskjellig vis, og dette setter barna under et ”betydelig press” (ibid, 194).
I en artikkel i Adresseavisen (2011), ”Tar oftere de aller minste barna” [5] står det at barnevernstjenesten i Trondheim stadig oftere tar barn under tre år. Det har vært en økning på 35 % i slike omsorgsplasseringer fra 2002 til 2009. Dette er i følge Jorid Midtlyng, kommunaldirektør i Trondheim, en villet strategi. Intervjueren spør om dette betyr, slik dagens lovverk er, at sannsynligheten for tilbakeføring er liten. Midtlyng svarer ”Det er riktig. Barnets beste skal være viktigst, og hvis de har en tilknytning og positiv utvikling i fosterhjemmet, skal det mye til at det tilbakeføres. Dette er jo også en viktig måte å bryte en sosial arv.”.
Her møter vi etter min mening et alvorlig dilemma. Vi blir kritisert av Barnekomiteen for at vi ikke klarer å hjelpe fattige barn godt nok, og for at antallet plasserte barn øker (FN 2010, 8). Kunnskapsstatusen (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010, 11) kan tyde på at sosial arv fremdeles er et problem selv om barn blir omsorgsovertatt. Er da løsningen å ta barna ut av familiene tidligere, eller bør vi revurdere deler av arbeidslinjen? Kan en mulighet for eksempel være et lønnet, frivillig foreldre-kvalifiseringsprogram, hvor utsatte foreldre kunne ta med seg barna sine og møtes for å lære om barneoppdragelse og barnepsykologi, bygge nettverk og oppleve mestring, et lavterskeltilbud som gir det å ivareta egne barn en høyere status og samtidig høyner foreldrenes omsorgskompetanse?
Oppedal (2008, 198) viser at de veiledende satsene for livsopphold etter sosialtjenesteloven for både enslige og ektepar/samboere er omtrent halvparten av satsene etter gjeldsordningsloven. Selv om levestandarden man kan oppnå med så lave satser kan være akseptable i korte perioder, så mener han at å leve med et slikt stønadsnivå over tid ikke vil tillate familien å opprettholde en tilfredsstillende levestandard, og selv om sosialtjenesten kan legge press på voksne for å få dem til å tilfredsstille tjenestens krav til aktivitet, så kan ikke tjenesten utsette barn for slikt press.
Sandbæk og Grødem (2008, 197) skriver:
I visse situasjoner kan den beste måten å ivareta barnas interesser på være å jenke på kravet om at alle arbeidsføre voksne skal være i arbeid, og gi familien rett til en offentlig overføring i en periode. Bestrebelsene for å få voksne mennesker – også foreldre – i lønnet arbeid må kombineres med offentlige stønader som familiene faktisk kan leve av, på et nivå som holder dem ute av fattigdommen.
Avslutning
Barnekonvensjonen har vært en inkorporert del av Norges lovverk siden 2003. Alle systemer har en innebygget treghet mot forandring. Allikevel er det lov å håpe på forandring slik at Barnekonvensjonens artikler i større grad blir en integrert del av det sosiale arbeidet som gjøres i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Litteraturliste
Artikler og bøker:
Freeman, Michael A. 2002. Human rights, children’s rights and judgement – some
thoughts on reconciling universiality and pluralism. The International Journal
of Children’s Rights. Nr. 10 pp 345-354
Gibran, Kahlil. 1923. The Prophet. (Min oversettelse). 71. utgave, 1964. New York:
Alfred A. Knopf, Inc.
Ife, Jim. 2008. Human Rights and Social Work. Towards Rights-Based Practice.
Cambridge: Cambridge University Press.
Kjørstad, Monica. 2008. Et kritisk realistisk perspektiv på sosialt arbeid i
forvaltningen. En studie av sosialarbeideres iverksetting av arbeidslinjen i
norsk sosialpolitikk. Doktoravhandling ved NTNU, 2008. Trondheim: NTNU.
Oppedal, Mons. 2008. Fattige barns rett til økonomisk hjelp. I Fattigdommens
dynamikk, red. Ivan Harsløf og Sissel Seim. Oslo: Universitetsforlaget.
Oppedal, Mons. 2010. Menneskerettighetene i et juridisk perspektiv. Oslo: Høgskolen
i Oslo.
Sandberg, K. 2004. Inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett. Kritisk Juss
30. 316-329.
Sandbæk, Mona og Grødem, A.S. 2009. Barnefattigdom i et rettighetsperspektiv. I
Barnefattigdom, red. T. Fløtten. Oslo: Universitetsforlaget.
Rapporter:
Backe-Hansen, Elisabeth, Tine Egelund og Toril Havik. 2010. Barn og unge i
fosterhjem – en kunnskapsstatus. Oslo: NOVA.
FN. 2010. Vurdering av rapportene som partene har lagt fram i henhold til
konvensjonens artikkel 44.
http://www.barneombudet.no/barnekonvensjonen/rapportering/ Lastet ned
12.03.11. Komiteen for barnets rettigheter. FN.
Avisartikler:
Adresseavisen. 2011. Mari K. By Rise og Lajla Ellingsen. 2011. Tar oftere de aller
minste barna.
http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1604976.ece Lastet ned
27.03.11. Trondheim: Adresseavisen.
RB. 2011a. Aleksander Gjermundshaug. Henrik (13) nektes tur med kameratene.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542710.ece Lastet ned 25.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011b. Aleksander Gjermundshaug. Kommunen: – Avlastning er ikke ferie.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542709.ece Lastet ned 27.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011c. Aleksander Gjermundshaug. Ikke første dårlige nyhet.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542711.ece Lastet ned 28.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011d. Roar Løkken. Skytteltrafikk i hjelpeapparatet. Lillestrøm: RB.
Lover:
Norges Lover. 2010. Lovsamling for helse- og sosialsektoren 2010-2011. Gyldendal
Akademisk: Oslo.
[1] http://www.barneombudet.no/barnekonvensjonen/rapportering/ Lastet ned 12.03.11
[2] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542710.ece Lastet ned 25.03.11
[3] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542709.ece Lastet ned 27.03.11
[4] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542711.ece Lastet ned 28.03.11
[5] http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1604976.ece Lastet ned 27.03.11
Comments
Got something to say?
You must be logged in to post a comment.
