Barnevern og funksjonshemninger

desember 8, 2011

Oppgave fra faget Barnevern og kunnskap:

Må spesielle hensyn tas for å ivareta barnets rett til deltakelse i barnevernets arbeid når barnet har en synlig eller usynlig funksjonshemming? 

1. Innledning

2. Begrepsdefinisjon

3. Omfang

4. Teoretisk perspektiv

5. To perspektiver på deltakelse

6. Fra melding til tiltak

6.1 Bekymringsmeldingen

6.2 Undersøkelsen

6.3 Tiltak

7. Avslutning

Litteraturliste

 

 

1. Innledning

Tema for denne oppgaven er ”Må spesielle hensyn tas for å ivareta barnets rett til deltakelse i barnevernets arbeid når barnet har en synlig eller usynlig funksjonshemming?”.

Da jeg startet oppgavearbeidet gjorde jeg en rekke søk i forskjellige databaser for å finne empiri utover pensum. Det var lite å finne, både på norsk og på engelsk. Å finne forskning på ”deltakelse” var ikke noe problem. Kombinasjonen ”deltakelse” og ”funksjonshemming” ga også en rekke treff. Men i kombinasjon med ”barnevern” var resultatene få.

Til slutt fant jeg NOVA-rapport 17/11, hvor forskerne ønsket å utforske spørsmålet ”Innebærer det å ha en funksjonsnedsettelse noen særlige utfordringer for barn og unge med behov for hjelpe- eller omsorgstiltak fra barnevernet?” [1]

Dette gjorde de gjennom intervjuer med tidligere barnevernsbarn, fosterforeldre og barnevernsansatte innen saksbehandling og administrasjon (Gundersen, Farstad og Solberg 2011).

Jeg starter oppgaven med å definere enkelte sentrale begreper for så å se på hvor mange barn som berøres av problematikken.

Etter dette går jeg inn på hvilket teoretisk blikk jeg har i oppgaven og på to perspektiver på deltakelse.

I den siste delen av oppgaven drøfter jeg utfordringer i de forskjellige fasene av barnevernets arbeid, fra en bekymringsmelding blir mottatt, via undersøkelsesfasen og til den avsluttende tiltaksfasen.

2. Begrepsdefinisjon

Det er vanlig å skille mellom det å ha en funksjonsnedsettelse, å være funksjonshemmet og funksjonshemmende barrierer.

En funksjonsnedsettelse er trekk hos den enkelte: tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel, eller i en psykisk, biologisk eller fysiologisk funksjon.

Funksjonshemmet refererer til en person hvis livsførsel er vesentlig begrenset pga. funksjonshemmende forhold i omgivelsene.

Funksjonshemmende barrierer oppstår i gapet mellom de krav samfunnet stiller til funksjon og den enkeltes forutsetninger.

Det er verdt å merke seg at en funksjonsnedsettelse ikke nødvendigvis representerer en hemning – en døv person som kun omgås andre døve og som kommuniserer med tegnspråk kan ikke sies å være hemmet i sin sosiale samhandling. (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 32).

I denne oppgaven vil jeg primært forholde meg til barn og unge med funksjonshemminger, men jeg vil også komme inn på de som har funksjonsnedsettelser. Barnevernet kan selv opptre som en funksjonshemmende barriere om de ikke er bevisst det å redusere avstanden mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav.

For å unngå å bruke termen ”barn med funksjonshemninger og/eller funksjonsnedsettelser” så vil jeg noen ganger bruke samlebetegnelsen funksjonsforstyrrelser.

Jeg kommer inn på autismespekterforstyrrelser (ASD). Denne gruppen omfatter alt fra høytfungerende Aspergere til språkløse autister. Fellestrekket ved ASD-tilstandene er kvalitative avvik i sosial interaksjon og kommunikasjonsmønster, samt et ”begrenset, stereotypt og repeterende repertoar av interesser og aktiviteter”, og det er bred enighet om disse er forårsaket av biologiske faktorer. (Nasjonal kompetanseenhet for autisme 2011, 26).

I tillegg vil jeg skrive om tilknytningsforstyrrelser. På tross av at dette har vært beskrevet i litteratur tilbake til 1940-tallet, så har det vært få systematiske studier, og det er relativt lite forskning på området. De to formelle diagnosene, ”reaktiv tilknytningsforstyrrelse” og ”udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse”, har fellestrekkene at de kun kan diagnostiseres om de oppstår i løpet av de første fem leveårene og ikke kan forklares av utviklingsforsinkelser eller gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (som er diagnosemanualen ICD-10 sin term for ASD). Det antas at patogen omsorg er årsaken til tilstanden, og tilstanden skal være kontekstuavhengig, selv om det siste punktet er omdiskutert. (ibid, 18).

3. Omfang

Det er ikke mye eksisterende forskning på funksjonsforstyrrede barn som er eller har vært i kontakt med barnevernet. I NOVA-rapporten ”Ansvarsfordeling til barns beste?” siteres Guri Dyrendal, som med utgangspunkt i sitt forskningsprosjekt om funksjonshemmedes hjelpetilbud i kommunene konkluderte med at  ”Svært få har oversikt over barnevernets funksjonshemmede og utviklingshemmede barn. Ikke engang Barnevernets utviklingssenter vet noe særlig om hvor de er, hvor mange de er og hva slags hjelp de får” (Vernepleieren 03/93, sitert i Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 14).

Forskerne skriver videre at det er deres erfaring at situasjonen nå, nesten tyve år senere, er at vi fortsatt mangler slik kunnskap.

Med sitt studie ønsker NOVA å bøte på dette. Studien er eksplorerende, noe som betyr at den tar sikte på å løfte frem viktige problemområder for å finne problemstillinger som bør undersøkes nærmere (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 14).

I 2010 var saksgrunnlaget ”barnet er funksjonshemmet” i 147 saker. Totalt mottok 49.800 barn og unge tiltak fra barnevernet dette året.

Forskerne karakteriserer disse tallene som ”litt overraskende”, ettersom det er en overhyppighet av barnevernsbarna som mottar hjelpe og/eller grunnstønad i forhold til resten av barnepopulasjonen (11 % vs. 3-4 %) (ibid, 19).

Når man vet at 4-5 prosent av barnepopulasjonen har en funksjonsnedsettelse, så skulle det tilsi at samme gjelder 2-2.500 av barna som er i kontakt med tjenesten årlig (ibid, 14).

Priestley og Rabiee (2003, i Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 20) har kommet frem til at omtrent 25 % av ungdommene i barnevernet i Storbritannia har en form for funksjonshemming. Det er omsorgssvikt som er hovedsaksgrunnlag i 75 % av tilfellene, og funksjonshemming i 4 %.

Med slike tall, og tatt i betraktning den økende interessen det har vært for forskning på nødvendige betingelser for deltakelse og likestilling for barn og ungdom med funksjonsnedsettelser, så fant NOVA-forskerne forbausende lite norsk litteratur om funksjonsnedsettelser og barnevern.

Selv om det er lite litteratur om emnet, så er det positivt å se at Barne, likestillings og inkluderingsdepartementet i Retningslinjene for fosterhjem (2004) skriver særskilt om fosterhjemsplassering av funksjonshemmede barn og utfordringer knyttet til diagnostisering, økonomisk ansvar og det å måtte forholde seg til et stort antall forskjellige instanser og kontor.

4. Teoretisk perspektiv

Min teoretiske innfallsvinkel til tema er kritisk teori, som Reidun Follesø (2005, 154) sier er egnet til ”først å forstå, deretter å betrakte det som er forstått med et kritisk blikk”.

Kritisk teori hadde sitt utspring fra Frankfurterskolen, var fundert i marxistisk teori, og var i utgangspunktet preget av en sterk pessimisme, ettersom det ble postulert at menneskenes tenkning stod i fare for å bli undertrykket i et samfunn som var dominert av en instrumentell fornuft, der varehandelens logikk ble overordnet det dagligdagse livets følelser og rasjonalitet (ibid, 156).

Jürgen Habermas stod for en optimistisk relansering av kritisk teori, nå mindre knyttet til en marxistisk forståelse. Han brukte begrepene ”livsverden” og ”systemverden” for å analysere spenningen mellom hverdags- og systemforståelsen. ”Livsverden” er arenaene hvor mennesker lever sine hverdagsliv. Her har hverdagens språk sin plass. ”Systemverden” er samfunnet ut over hverdagslivet. Språk, tanker og handling følger her en annen logikk, og handlinger er valg mellom strategier og anvendelse av disse (ibid, 158).

Follesø skriver at livsverdenen er preget av det implisitte, før-refleksive og før-kritiske, det som mening og definisjon av situasjonen er basert på. Her forventes følelser – de er ikke bare tillatt.

Kritisk teori kan belyse en koloniseringsdiskurs, slik Henrik Kaare Nielsens gjorde i sin drøfting av ideen om ”livslang læring” i Danmark. Denne ideen var i utgangspunktet noe som vokste frem på grasrot-planet, ble fanget opp av de politiske miljøene og løftet opp til et ideal. Ordene og terminologien ble beholdt, men meningen bak dem endret seg. (ibid, 159)

Elisabeth Gording Stang (2007, 37) bruker Nils Christies term ”konflikttyveri” for å beskrive en parallell til Nielsens koloniseringsdiskurs. Hun uttrykker at barnevernets praksis er ”nokså nedslående” når det gjelder inkludering. Saksbehandlerne forholder seg til systemverdenen når de ”beskriver barnets livssituasjon, forklarer den og gjør den til sin”.

På den andre siden så beskriver Follesø (2008, 162) barnevernets vitensbase som noe som er i stadig forandring. Den består ikke bare av forskningsbasert viten, men vil alltid inkludere kunnskap om livsverden, og ”det relasjonelle innrammes alltid av det kontekstuelle”.

5. To perspektiver på deltakelse

I FNs konvensjon for barns rettigheter av 20. november 1989 (BK) artikkel 12 står det at barn skal ha retten til å danne seg sine egne synspunkter, gi uttrykk for disse på de områder som gjelder barnet og at barnets synspunkter skal vektlegges i forhold til dets alder og modenhet. Videre står det at barnet skal høres i enhver saksbehandling som gjelder barnet, enten direkte eller ved representasjon.

Som Oddbjørg Skjær Ulvik (2009) påpeker i ”Barns rett til deltakelse – teoretiske og praktiske utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn” så er formuleringene i BK lite presise. Konvensjonsteksten gir føringer, men ikke konkrete forslag til praksis. I tillegg så skapes det et implisitt bilde av ”det avgrensede, autonome, kompetente barnet, som er i stand til å uttrykke sine entydige ’synspunkter’” (ibid, 3). Som Ulvik skriver videre, så kan det å knytte rettigheter til kompetanse være utfordrende, ettersom noen må vurdere om barnets kompetanse er tilstrekkelig.

I følge Ulvik så kan deltakelse som begrep lokaliseres i to diskurser; en juridisk rettighetsdiskurs og en sosiokulturell, utviklingspsykologisk diskurs.

Innenfor rettighetsdiskursen så er begrepene ”medvirkning”, ”medbestemmelse” og ”myndiggjøring” sentrale. Utfordringen kan være å omsette disse begrepene i praksis.

Jim Ife (2008) skriver om skillet mellom behov og rettigheter. Sosialarbeidere kan sees på som profesjonelle behovskartleggere. Vi gjennomfører behovsanalyser, ser på individuelle og kollektive behov, snakker om ”umøtte behov”, ”trenger flere ressurser”, ”trenger kartlegging”, og så videre.

Samtidig som vi bruker ”behov” så ofte, så mangler det ofte en konkretisering av hva termen ”behov” egentlig innebærer.

I tillegg til se på og utføre sosialt arbeid som en behovsanalyserende praksis, så må det fokuseres på å definere, realisere og garantere menneskerettigheter.

Positivistisk sett er ”behov” noe som kan objektivt måles og defineres – et fenomen uavhengig av den som vurderer behovene. Det betyr at hvis to sosialarbeidere gjennomfører en behovsanalyse så skal – ideelt sett – svaret bli likt.

Barn har behov for å medvirke, for å myndiggjøres og for å ha medbestemmelse over eget liv. Men ”behov” er verdiladede begreper av natur.  De påvirkes av teoretisk fundament og av ideologi. Når det i BK art. 12.1 står ”gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet” så stilles det store krav til sosialarbeiderens skjønn.

Det ligger en dualisme i barnekonvensjonens tre hovedprinsipper, de tre P’er: Provision (forsørgelse/omsorg), Protection (beskyttelse) and Participation (deltakelse), som kan være vanskelig å forene. På den ene siden er barn sårbare vesener med behov for å beskyttes, på den andre er de selvstendige individer med selvstendige rettigheter. (Hilde Lidén 2004, 198).

Med andre ord må ”behov” forstås som verdi- og ideologiladede uttrykk heller enn fakta. Samtidig må man ikke glemme at behovsdefinisjoner er basert på en profesjonell analyse av hvilken praksis eller tjeneste som vil gi ønsket resultat i den gitte situasjonen.

Alle mennesker har et behov for å bli sett og hørt; å være deltaker i eget liv. Som vist så er dette også en rettighet i følge BK. Hvordan kan vi sikre at barnet får delta i beslutninger? Hvordan kan vi bevege oss opp et nivå, fra behovsanalyserende til rettighetsfremmende sosialarbeidere?

Harry Shier (2001) presenterer en modell som kan være egnet for å analysere egen praksis når det gjelder deltakelse. Denne modellen, en praksisfokusert videreutvikling av Roger Harts ”deltakelsesstige”, er basert på fem nivå. Innenfor hvert nivå stilles tre spørsmål for å identifisere profesjonsutøveren og tjenestens grad av forpliktelse til nivået: ”åpninger”, ”muligheter” og ”forpliktelser”.

Første nivå er at ”barn lyttes til”. Innenfor dette nivået defineres sosialarbeidernes/tjenestens  forpliktelse ved spørsmålene ”er du forberedt på å lytte til barn?”, ”arbeider du på en måte som legger til rette for at du kan lytte til barn?” og ”er det et krav om at barn må lyttes til innenfor deres praksis?”.

Andre nivå er ”barn støttes i å uttrykke sine meninger”.

Minimumspunktet for å kunne si at praksis er i tråd med BK ligger i overgangen fra tredje nivå ; ”barns meninger tas med i betraktning” med forpliktelse definert av spørsmål 3; ”er det et krav om at barns meninger vektlegges?” til fjerde nivå; ”barn involveres i beslutningsprosessen”, spørsmål 1; ”er du forberedt på å involvere barn i beslutningsprosessen?”.

I det femte nivået står det ”barn er med på å dele makt og ansvar for beslutninger”.

(Ibid, 111.).

Shier har blitt kritisert for å være tradisjonell og hierarkisk (Ulvik 2009, 5) og hans femte nivå kan oppleves som problematisk hvis man regner Foucault sitt maktbegrep som valid, ettersom ”makt” i et slikt perspektiv er relasjonell, ikke noe iboende.

Innenfor sosiokulturell utviklingspsykologi er det umulig å være ikke-deltakende, ettersom all handling og samhandling sees på som deltakelse, uavhengig av hvor aktivt eller passivt subjektet er (Ulvik 2009, 6). Barns utvikling skjer i interaksjon med andre, og graden av og formen for deltakelse er i stadig endring.

Michael Gallagher (2008) har skrevet om barns deltakelse sett i et maktperspektiv hentet fra Foucault. For å skape mer empiri om deltakelse så kan dette perspektivet være et teoretisk utgangspunkt. Et premiss for hans diskusjon er at alle aktiviteter som man grupperer sammen under rubrikken ”deltakelse” involverer makt (ibid, 395).

Foucault så ikke på makt som en ”vare” man innehar, men en situasjon hvor man handler ovenfor en annen for å påvirke handlingene til den andre (ibid, 402). Makt er ikke noe materielt, men en generell term for spesielle handlinger.

Dermed er ikke makt noe som er sentralisert i klasser eller institusjoner, men fordelt i nettverk av små, lokale praksiser. Ut i fra en slik forståelse er det ikke fruktbart å tenke seg barns deltakelse som en prosess hvor de har ”fått” makt fra de voksne, men heller å studere hvordan makt utøves i interaksjonene mellom individene, og her ser vi hvorfor Shiers femte nivå; at barn ”er med på å dele makt og ansvar for beslutninger”; kan oppfattes å stå i motsetning til Foucaults syn på makt. (ibid, 403).

Makt er med andre ord relasjonell. Man har ikke makt, man utøver makt ovenfor andre. Makt involverer alltid to eller flere mennesker eller institusjoner.

Makt kan sees på som et flettet system med forskjellige styrkegrader. En institusjon, for eksempel administrasjonen på en skole, kan ha makt av en annen styrkegrad enn det et barn har, men allikevel kan administrasjonen påvirkes av barnets situasjonelle maktutøvelse. Hvis barn velger å la være å gå på skolen så vil dette kunne ha konsekvenser for administrasjonen. Selv om barnet ikke nødvendigvis har direkte innflytelse ovenfor administrasjonen så har det påvirkningskraft gjennom sine relasjoner med lærerne, foreldrene, elevrådet og så videre. (Gallagher 2008, 403).

Foucault innrømmer at makt er intensjonal; at maktutøvelse kan ha som mål å tilfredsstille gitte objektiver; men samtidig så etterlyser han en vurdering av effektene av maktutøvelsen fremfor intensjonene ettersom intensjonene og effektene ikke nødvendigvis står i forhold til hverandre – og av og til kan være direkte motstridende. Maktens rasjonalitet må derfor søkes i studier av effektene, ikke i studier av intensjonene. (ibid, 400). Gallagher sier at

 

… a Foucaldian approach to studying the effects of participation would be less systematic, more interpretative, and hopefully both more exiting and more unsettling. It would involve telling unexpected, passionate stories […] about participation, rather than making claims to objective truth (ibid, 403).

 

Det er mulig å se en parallell til denne forståelsesmodellen i et sentralt premiss i sosiokulturell teori. Innenfor denne tradisjonen er all handling og samhandling å forstå som deltakelse, og dette gjelder uavhengig av hvordan subjektet opptrer. I en slik tilnærming så er det ikke noe spørsmål om det finnes deltakelse, men spørsmålet er ”Hvordan deltar dette barnet, hvilke muligheter for deltakelse finnes for dette barnet eller denne gruppen, hvordan kan deltakelsesmuligheter styrkes for disse barna?” (Gulbrandsen og Ulvik 2008 i Ulvik 2009, 6).

Sentrale begrep innenfor deler av sosiokulturell teori er ”mening” og ”meningsskaping”. Er ”mening” en sannhet som kan bringes frem, ren informasjon som uttrykkes hvis sosialarbeideren bare trykker på de rette knappene hos barnet, eller er ”mening” noe som må sees i kontekst? (Ulvik 2009, 6).

Ulvik skriver om Anja, en 11 år gammel jente med en ”klassisk og tidløs barnevernshistorie”. For Anja var det viktig at hun var en aktør i avgjørelsen om at hun skulle omsorgsovertas; hun ”hadde pakket lite grann” som Ulvik siterer (ibid, 7). Å fortelle henne at det ikke var hennes ”skyld”, noe som er en utbredt praksisanbefaling i barnevernet, ville kunne ha tatt fra henne hennes agentiske meningskonstruksjon. En bedre praksis vil derfor være å ”utforske det spesifikke barnets forståelse, for så å bidra med tilpasset støtte” (Ulvik 2009, 8).

6. Fra melding til tiltak

Hvis vi ser på barnevernets kontakt med funksjonshemmede barn som en tidslinje, fra bekymringsmeldingen som initierte kontakten via undersøkelsesfasen og frem til frivillige eller tvangstiltak, hvilke særskilte utfordringer kan vi identifisere? Hvilke spesielle hensyn må tas?

6.1 Bekymringsmeldingen

Når en bekymringsmelding kommer inn til barnevernet, kan barnets funksjonsforstyrrelse være en konfunderende variabel, i den betydning at det både påvirker de krav som stilles til foreldrenes omsorgsevne og omsorgssituasjonen i seg selv, både årsak og effekt.

Barnevernslederen må vurdere grunnlaget for bekymringsmeldingen.

Er det grunn til å tro at foreldrenes omsorgsevne er utilstrekkelig?

Eller har de normal omsorgsevne, men problemer har oppstått siden barnets  særskilte omsorgsbehov ikke har blitt møtt på en tilstrekkelig god måte hos andre etater? (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 62).

Hvis omsorgsevnen er utilstrekkelig, så skal saken gå videre til undersøkelse på vanlig måte. Hvis omsorgsevnen ikke er problemet, så betyr ikke det nødvendigvis at barnevernslederen eller dens stedfortreder skal la være å sende saken videre til undersøkelse.

Saksbehandlerne og barnevernslederne som ble intervjuet i NOVA-rapporten var ikke helt avklart på hvilke ansvar de hadde i slike saker, men det kan argumenteres for at Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (bvl.) § 4-1, hensynet til barnets beste, tilsier at barnevernet skal agere også hvis det er andre etater som ikke oppfyller sine forpliktelser. Dette styrkes også av bvl. § 4-4 andre ledd, hvor det står at ”Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien” (min uthevning).

6.2 Undersøkelsen

I sin masteroppgave studerte Berit Skauge (2010) barnevernsmapper for å finne ut om barnet ble hørt. Resultatet var nedslående: i 70 % av tilfellene var det ikke spor å finne av at barnet hadde blitt hørt; det var ingen direkte kontakt mellom saksbehandler og barn. Dette var i saksmappene fra 2009, og tilsvarende tall i 2000 var 40 %.

Ettersom barneloven i 2003 ble endret slik at aldersgrensen for at barn skulle informeres og høres gikk fra 12 til sju år, skulle man tro at trenden ville gå den andre veien. Skauge organiserte fokusgrupper med saksbehandlere for å belyse problemet, og sier til Adresseavisen (Ellingsen og Rise 2011):

 

Deres opplevelse er at de snakker mer med barna enn tidligere. Og det er riktig at barn omtales mer i 2009 enn i 2000. Men deres egen stemme, synes i svært liten grad. Kanskje er noe av forklaringen at vi som barnevernsarbeidere selv mener at vi har et barneperspektiv. Men at det vi kaller barneperspektivet egentlig er det vi voksne mener er barnets perspektiv.

 

Er dette et eksempel på en koloniseringsdiskurs? Det kunne være interessant å utforske på hvilket nivå av Shiers hierarki saksbehandlerne og tjenesten opplever at de befinner seg.

Å gjennomføre undersøkelser med funksjonshemmede barn kan by på spesielle utfordringer. Her vil jeg løfte frem en spesiell problemstilling, nemlig saker hvor et sentralt spørsmål er hvorvidt årsaken til barnets problemer ligger i tilknytningsforstyrrelser eller autismespekterforstyrrelser.

I møte med saker som disse så er barneverntjenesten avhengig av samarbeid med eksterne tjenester, primært barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i forhold til utredning, diagnostisering og tiltak, og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) når det gjelder problemer i forhold til skolen.

Tidlig i undersøkelsen tar ofte saksbehandleren et valg. ”Enslig mor. Sliten. Ustabilt liv. Flere kjærester. Egne problemer. Her må vi se på samspillet.”.

Barn og mor sendes på familiehjem. Personalet der observerer manglende kommunikasjon, stereotypisk atferd og ritualer. Når de en sjelden gang kommer i kontakt med barnet så er kontakten uvanlig.

Mistanken om tilknytningsforstyrrelser blir sterkere, og barnevernet bestemmer seg for to tiltak: støtte til barnehage og råd og veiledning i hjemmet.

Barnet utvikler stadig mer problematferd på tross av barnevernets intervensjon. Til slutt vurderes situasjonen som så alvorlig at saken går til fylkesnemnda, og barnet plasseres i et forsterket fosterhjem.

La oss nå se hvordan et lite skifte i perspektiv kan gjøre en stor forskjell i denne hypotetiske saken.

I stedet for å først tenke ”samspill” så er saksbehandleren usikker. Hun har forsøkt å snakke med barnet selv, og hun opplever en uro. Hva er det med dette barnet?

Hun tar kontakt med BUP, og ber om en grundig utredning. BUP vurderer at både ASD og tilknytningsforstyrrelser kan være en kausal faktor, og barnet henvises derfor videre til et av kompetansesentrene for autisme.

Barnet får en diagnose innenfor autismespekteret, og dette utløser strukturerte tiltak i hjemmet, avlastning og et spesialtilpasset barnehagetilbud.

Rapporten ”Autismespekterforstyrrelse eller tilknytningsforstyrrelse” (Nasjonal kompetanseenhet for autisme 2011, 73) skriver i den avsluttende kommentaren følgende

… [Det] er lite forskning på temaet, og dermed nødvendigvis stor mangel på kunnskapsbasert praksis i feltet. I påvente av forskning og fagutvikling bør det utvises stor varsomhet og ydmykhet i vurderinger og tiltaksvalg.

Det vil være alvorlige konsekvenser av feilvurderinger.

Det er ikke akseptabelt at noen barn med ASD ikke gjenkjennes som sådan, men feilvurderes som tilknytningsskadde, og i verste fall fjernes fra familien sin på feilaktig grunnlag. Det er heller ikke akseptabelt at barn med ASD ikke får den hjelp de har krav på fra samfunnets side dersom de lever under dårlige omsorgsvilkår.

 

Men det skal ikke så mye til for å gjøre store endringer. Vi ser at saksbehandlerens undring, kombinert med godt tverrfaglig samarbeid, har flyttet barnet fra første nivå i Shiers hierarki opp til det som ut i fra en Foucaulsk maktforståelse må kunne si å være femte nivå.

6.3 Tiltak

I NOVA-rapporten (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 62) ble barn med funksjonshemminger av flere saksbehandlere kalt ”gråsonebarna”. De omfattes av flere lovverk, bl.a. barnevernloven og sosialtjenesteloven, og tiltak i henhold til de forskjellige lovene dekkes av forskjellige etater og budsjett.

Dette kan føre til strukturelle hinder som kan påvirke barnets mulighet for deltakelse.

Hvis kommunen hvor barnet er hjemmehørende (omsorgskommunen) ønsker å plassere barnet i en annen kommune (fosterhjemskommunen) så vil det være forsterhjemskommunen som må dekke de utgifter som ikke er relatert til barnevern. Dette kan medføre store utgifter for fosterhjemskommunen.

I NOVA-rapporten (ibid, 107) forteller Bernt sin historie. Han har cerebral parese, sitter i rullestol og er avhengig av assistent.

Da han var ti år gammel, ti år etter at første bekymringsmelding ble sendt til barnevernet, ble Bernt flyttet på barneverninstitusjon. To år senere fant omsorgskommunen et potensielt fosterhjem i en annen kommune. Prosessen med å bli kjent med hverandre startet, og etter en tid tok omsorgskommunen kontakt med fosterhjemskommunen, som inntil da ikke hadde vært involvert. Fosterhjemskommunen så på utgiftene Bernt ville påføre kommunen, og en konflikt oppstod hvor både fosterforeldrene og Bernt ble involvert. Fosterforeldrene ble kontaktet av en representant fra barnevernet som ba dem ”takke nei til Bernt fordi funksjons- nedsettelsen vil påføre fosterhjemskommunen store ekstrakostnader” (ibid, 111) og Bernt fikk beskjed om at han muligens ikke kunne flytte til fosterhjemskommunen allikevel. Denne konflikten pågikk i nærmere et år, og ble ikke løst før en saksbehandler i omsorgskommunen skar gjennom og satte opp en avtale om at kommunen påtok seg alle kostnadene ved plasseringen.

Nå, 10 år senere, sier Bernt selv om situasjonen (ibid, 111):

Der gjorde barnevernet en stor svikt, de lot meg bli kjent med en familie som var godkjent som fosterfamilie, men fosterhjemskommunen ville ikke ha meg, så de (kommunene) kranglet mens jeg prøve å bli kjent med fosterforeldrene. Så jeg var jo veldig usikker på om jeg skulle tørre å bli kjent med dem, liksom – skal jeg flytte dit eller ikke?

 

Her ser vi kontrasten mellom Bernts livsverden og systemverden tydelig. NOVA-forskerne uttrykker at det er et gjennomgående trekk hos deres informanter at ulike offentlige instanser både synes å mangle kompetanse på omsorgssvikt kombinert med funksjonsnedsettelse, og forståelse for betydningen av slik dobbelt-kompetanse (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 112).

7. Avslutning

De såkalte ”gråsonebarna” gir store utfordringer på flere plan for barneverntjenesten og for den enkelte saksbehandler. Etter å ha skrevet ferdig denne oppgaven sitter jeg med flere spørsmål enn svar.

Hvem skal tolke barnas behov, og hvor skal midlene til behandling og tiltak hentes fra; hos barnevernet, sosialtjenestens eller helsetjenesten?

Hvem skal samordne og lede arbeidet som gjøres når flere tjenester er involvert?

Er barnas problemer påført dem eller kan man finne årsaksforklaringer i deres konstitusjon? Er det mulig å finne entydige svar på dette, og er de i så tilfelle interessante?

Det er å håpe at studier som NOVA-rapporten kan bety et økt fokus på denne sårbare gruppen, slik at vi kan finne løsninger for å gi dem et bedre liv gjennom kompetanseøkning og systemendringer og dermed gi dem en opplevelse av å være agenter i eget liv.

 

 

Litteraturliste

Ellingsen, Lajla og Marit K. By Rise. 2011. Barnets stemme borte i egen sak.

Adresseavisen. 11.04.  http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1616132.ece. Lastet ned 12.11.11

Follesø, Reidun. 2005. Kritisk teori i sosialt arbeid. Kritisk sosialt arbeid.  Å

analysere i lys av teori og erfaringer, Siv Oltedal (red). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Gallagher, Michael. 2008. Foucault, power and participation. International Journal of

Children’s Rights, 16, 395-406

Gulbrandsen, Liv Mette og Oddbjørg Skjær Ulvik. 2008. The concept of

participation: Sociocultural and legal aspects. Paper presented at ISCAR’s second international conference, San Diego, 9-13 sept.

Gundersen, Tonje, Gunhild R. Farstad og Anne Solberg. 2011. Ansvarsfordeling til

barns beste? Barn og unge med funksjonsnedsettelser i barnevernet. Oslo: NOVA.

Ife, Jim. 2008. Human Rights and Social Work: towards rights-based practice. UK:

Cambridge University Press. Hentet fra egne notater i emnet “Sosialt arbeid og menneskerettigheter” HiO 2011.

Lidén, Hilde. 2004. Barns rettigheter – en realiserbar intensjon? Tidsskrift for

velferdsforskning, 7, 196-212

Nasjonal kompetanseenhet for autisme. 2011. Autismespekterforstyrrelse eller

tilknytningsforstyrrelse. Kunnskapsstatus i forhold til likheter, komorbiditet og differensialdiagnostiske utfordringer. Oslo: Autismeenheten.

Priestley, M. og P. Rabiee. 2003. Young Disabled People and the ‘New

Arrangements’ for Leaving Care in England and Wales. Children and Youth Services Rewiew, 25(11): 863–90.

Retningslinjer for fosterhjem. 2004. Fosterhjemsplassering av funksjonshemmede

barn. Barne-, Likestillings- og inkluderingsdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barnevern/retningslinjer-for-fosterhjem/17.html?id=415716. Lastet ned 09.11.11

Shier, Harry. 2001. Pathways to participation: Openings, opportunities and

obligations. A new model for enhancing children’s participation in decision-making, in line with Article 12.1 of the United Nations’ Convention on the Rights of the Child. Children & Society, 15, 107-117.

Skauge, Berit. 2010. Er det noen som vil høre på meg? Masteroppgave i sosialt

arbeid. Trondheim: NTNU.

Stang, Elisabeth Gording. 2007. Barnets rett til deltakelse i barnevernsaker. Kritisk

Juss, 33, 36-56.

Ulvik, Oddbjørg Skjær. 2009. Barns rett til deltakelse – teoretiske og praktiske

utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol 46, 12, 1148-1154

 

 

 



[1] http://www.nova.no/id/24339.0 Lastet ned 09.11.11.

 

Comments

Got something to say?





search engine optimization