Looking for something in particular?

• Home
• Om denne siden
• ADHD, medisinering og barnevernet
• ADHD og Europarådet - en skarp advarsel

Nytt kosthold mot atferdsvansker

January 5, 2009

Barn med atferdsproblemer kan få et bedre liv ved å legge om kostholdet. Det mener spesialpedagog Magne Nødland. Sammen med forsker Ann Mari Knivsberg ved Lesesenteret og Karl-Ludvig Reichelt ved Rikshospitalet har han gjennomført et forskningsprosjekt der 23 barn med ADHD-atferd kuttet ut alle melkeprodukter i ett år.

Grunnstønad ved glutenintoleranse uten cøliaki

January 5, 2009

Ernæringsforslag fra Bjarte (gluten/kaseinintoleranse)

January 5, 2009

Generelt er jeg overbevist om at de aller fleste plager vi får har sin rot i dårlig, utilstrekkelig eller uheldig ernæring. Spesielt plager som kommer snikende, autoimmune sykdommr, degenerative sykdommer, og selvfølgelig også allergier. Og sentralt i dette står mage-tarmsystemet og fordøyelsen, Majoriteten av den vestlige verden har et fordøyelsessystem som IKKE fungerer optimalt. I såkalte primitive samfunn er det MOTSATT, det er et tankekors….

Uansett, her skal du få noen råd:

Kortversjonen er: TEST DEG FØR DU GÅR I GANG MED DIETTREGIMER!

Om du da starter på diett og gjerne føler deg bedre, risikerer du å maskere de viktige indikatorene for å kunne avdekke en mulig allergi/intoleranse, pluss at du kan i verste fall få for lite av viktige næringsstoffer.

Aller først, les disse sidene;

npif.no og neurozym.com.

Søk kunnskap og innsikt på disse hjemmesidene, reflekter og deretter resonner deg frem til hva som er relevant for deg. For å stille gode spørsmål om et tema, må man jo ha litt kunnskaper om det.

DERETTER, dette er hva JEG vil råde deg til og som fungerte for MEG, det vil jeg understreke. . Jeg sier ikke at det er det beste for DEG, men du kan ikke gjøre mye feil om du i hovedsak følger denne fremgangsmåten:

1. Du skal ha spist “normalt” , altså “dårlig” i minst 3-4 uker før du testr deg.

2. Bestill test-kit fra neurozym, dette består av et reagensglass med kork, en isoporboks og en pose tørris. Ta morgenurin etter anvisning og frys ned UMIDDELBART, da har du gjort det og kan begynne på det tidkrevende.

2. Gå til fastlegen din og be om å få deg testet på allergi/intoleranse mot gluten (kornprotein) og kasein (melkeprotein), kvikksølv og andre allergier. Generelt , det han har mulighet og faktisk plikt til å gi deg, husk at du er hans kunde:) DA vil han tilby stort sett blodprøver, urin på kvikksølv, og disse kan avdekke en del, men SANNSYNLIGVIS ikke alt.

DERFOR

3. OM din egen lege ikke kan være din såkalte rekvirent overfor neurozym, se på listen over godkjente rekvirenter på neurozym sin hjemmeside.

Da er du klar for å sende urinprøven til Neurozym for analyse. Anbefaler å sende innen tirsdag/onsdag, så laboratoriet kan håndtere prøven forskriftsmessig FØR helgen. Da blir den ikke unødvendig oppvarmet og står i uheldige omgivelser. Dette kan nemlig sette igang prosesser i urinen og maskere peptidnivået.

4. Dra gjerne til Oslo etter forhåndsavtale med Balder-klinikken. Det er først på slike steder man får en GRUNDIG test, der min hveteallergi ble avdekket. I tillegg tester de kroppens grunnfunksjoner, om du har cøliaki, lever, nyre, etc, pluss vitamin og mineral-tilstanden. La oss kalle den primærtesten , kostet meg ca.1200,- pluss reisen frem og tilbake.

Ønsker du å ta en UTVIDET matintoleransetest (ca.115 matvarer!) hos Balder, koster det deg nye 2500-4000 kroner, avhengig av dollarkurs. Jeg tok den et halvt år etter den FØRSTE testen hos Balder (primærtesten), og parallelt med min ANDRE primærtest hos Balder. Jeg anbefaler at du like gjerne gjør det med en gang.

4. Når resultatene kommer fra Neurozym og Balder, diskuter da med henholdsvis rekvirenten og fagpersonen hos Balder

5. SÅ kan du gå igang med diett, og gjerne probiotika for å assistere tarmbakteriene, og kutte ut en og en matvare (eliminasjonsmetoden). Evt. gjøre som meg, etter noen måneder med noe jeg TRODDE var en glutenfri diett, men med fortsatte plager (pga. at jeg fortsatt spiste litt gluten, drakk øl med peptider i og ølgjær som jeg SENERE fikk vite at jeg ikke tålte) velge MOTSATT strategi, til det basiske, og BARE spise garantert ren mat og deretter INTRODUSERE mistenksomme matvarer en etter en. Men - alt dette er litt lengre frem i løypa.

Jeg har masse tips og råd og oppskrifter i så henseende.

MINE ANBEFALTE DIETTPRINSIPP

1. Tenk i utgangspunktet at maten skal være så ren og ubehandlet som praktisk mulig. Spesielt på det jeg kaller volum-mat, altså det du spiser mye av og ofte. Man trenger ikke pulvermat. Må du ha posesaus/supper, velg alternativ uten hvete.

2. Kutt ut helst ALLE melkeprodukt, du kan eventuelt innta syrnede melkeprodukt og oster med sopp/penicillin.

3. Kutt ut all gluten OG hvete og gjær (bake/ølgjær). Jeg har spist riskaker til å ha UNDER pålegg. Ellers fins det glutenfri alternativ, basert på mel av ymse slag (potet, mais, dinkel, tapioka, amaranth, ris etc.), har ikke selv utforsket dette ennå, vil prøve etter hvert.

4. Spis mye salater, gjerne med bønner, sardiner, reker, etc. Bruk gode oljer, f.eks. oliven, raps og soya.

5. Kok opp mye når du først koker opp. Jeg har alltid flere poser med frossen ris, belgfrukter (bønner, linser, kikerter og erter), kjøtt, fisk, fugl etc, . Da er det lett å tine i mikro og lage en pannerett.

6. Jeg lager mye fisk på grønnsakseng, i ovn eller i gryte. Spar på kraften

7. Lag gjerne shaker og smoothies, men begrens eller KUTT UT melken, det fins alternativ: Soyamelk, rismelk, etc. Bruk gjerne egg, mandler, nøtter og kjerner i, da blir den ekstra næringsrik. Shaker og smoothies kan fryses

8. Nøtter, solsikkekjerne/gresskarkjerne og mandler. Surna grønnsaker kan kjøpes i digre plastflasker med skrukork på innvandrerbutikker. Det er godt til mye, som pickles til maten og snack. I tillegg er det bra for fordøyelsen

9. Smaksforsterkere jeg bruker mye av er chilisaus , chutneyer, karripastaer på glass med diverse smaker, soltørkede tomater, tomatpure, fishsauce, lime, sennep, rømme, matfløte. Ellers er det jo et utall av produkter på glass og i boks i markedet som kan anvendes. Men jeg anbefaler at du velger enkle og rene produkter (se varedeklarasjon), selv om smaksforsterkere aldri vil bli volum-mat, se pkt 1.

10. Begrens sukkerinntaket til et minimum, benytt eventuelt fruktose. Spis heller tørket frukt, svisker eller rosiner

Lykke til!

Mvh

Bjarte

Historien til Bjarte Aasland

January 5, 2009

Jeg har gjort meg en del tanker rundt min erfaring, og jeg er av den oppfatning at en ubalanse slik den jeg har erfart, har vidtrekkende konsekvenser, familiært, sosialt og økonomisk.  Derfor er det meget interessant å sette fokus på lidelsen og sette den inn i større sammenhenger, slik at folk blir oppmerksomme på hvor stor betydning feil mat kan ha. Derfor ønsker jeg å dele min historie med andre slik at det kanskje kan inspirere, informere og hjelpe andre til en bedre hverdag for seg eller sine. 

Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av kosthold, ernæring og trening. Har generelt hatt et sunt kosthold og bedrevet regelmessig trening. Selv trodde jeg at jeg tålte all mat, og har ikke lagt noen restriksjoner på meg selv i så måte. Fra rundt midten av tiåret (2004- 2005) merket jeg noe var i ferd med å utvikle seg. Jeg følte meg ofte oppblåst, energiløs, sløv og tung i hodet. Opplevde en tidligere ukjent anspenthet, pustebesvær og angst, selv i helt trygge omgivelser. Men jeg tilskrev det livssituasjonen min, og skyldte på familielivet, arbeidssituasjonen, alder, etc. I tillegg kunne jeg merke et redusert kognitivt funksjonsnivå, spesielt knyttet til redusert tale-og språkopplevelse, oppmerksomhet, orienteringsevne, hukommelse, nylæring, initiativ, etc. Lidelsen viste seg også i form av nærmest anfall av melankoli og tristhet, kognitiv svik, en lammende og nummen fornemmelse i og rundt hals og struperegion. Det sistnevnte fenomen har jeg forøvrig sett beskrevet i vitnesbyrd fra andre i PIF-nytt som ”lang i ansiktet”. Uansett, ennå falt ikke mistanken på ernæring. 

Lidelsen medførte at jeg var i en tilstand og atmosføre preget av å komme gjennom dagene, en navnløs, iskald, totalomfattende livsangst og flukt som sakte men sikkert gikk over til å bli en normaltilstand..Det meste rundt meg , både situasjoner, personer og hendelser var skremmende og noe jeg måtte forholde meg til med stadig større vansker. Da er man kun opptatt av og dominert av sin egen uro, angst og smerte. I et slikt klima er det ikke plass til varme, nærhet, toleranse, forståelse, empati, velvilje eller… kjærlighet 

Vanskelighetene med å mestre livet forsterket seg,  og det  kulminerte med samlivsbrudd i 2006, med påfølgende utflytting til leilighet og et liv alene.  

Etter tips fra en kamerat holdt jeg meg unna hvete noen dager etter påske 2007, da merket jeg en viss bedring og forstod at jeg var i ferd med å trykke på de riktige knappene. Jeg gikk helt i kjelleren, det eneste som stod i hodet på meg var å finne ut hva jeg led av og hvordan jeg kunne bli frisk. Og jeg brukte mye tid og ressurser på å identifisere denne fienden, og dermed få innsikt i hvilke våpen jeg skulle bruke for å bekjempe og uskadeliggjøre den. 

Leste på internett og andre kilder, prøvde og feilet ved å eksperimenterte med mat, levde en nærmest asosial, vegetativ tilværelse. Mistanken gikk til hjerneskade, Alzheimer, jeg hadde samtaler med min tannlegeonkel om kvikksølvforgiftning og bestilte MR-scan av hjernen. Så, endelig, etter flere konsultasjoner i løpet av 2007 , blod-og urinprøver og vurdering av prøveresultat, både hos fastlege, homeopat, Neurozym og Balder-klinikken i Oslo ble bildet tydeligere. Etter hvert har jeg fått kartlagt hva jeg lider av - hveteallergi, intoleranse mot gluten, øl-og bakegjær og kumelk. 

Det var først i november 2007 at det løsnet for alvor, og helsen forbedret seg dramatisk i løpet av kort tid.  Fra da av startet jeg en nærmest puristisk praksis angående mat, og spiste kun HELT ren mat, og inntok en  homeopatisk basert måltidserstatter og næringsjuice som inneholder større konsentrasjoner av stoffer alle har bruk for. I løpet av få dager våknet jeg fra de mentalt døde, og til et nytt liv, i løpet av uker hadde det nye, forhøyede funksjonsnivået etablert seg. Man kan trygt snakke om før og etter. Sjelden har begrepet hatt større relevans. Det var en opplevelse hinsides det jeg trodde var mulig. Og som i viktighet og omfang kan sidestilles med det å bli far, ingen annen erfaring, hendelse, innsikt, periode i mitt liv, lærdom eller annet har hatt tilnærmelsesvis samme betydning som denne, noengang!  

Ifjor var jeg så langt nede at jeg i fremtiden så for meg et uverdig liv med sterke begrensninger. Jeg  vurderte flere ganger å gå til legen å få ”krykker”, i form av farmasøytisk medisin, da primært mot depresjon og ADHD-symptom (antidepressiva, ritalin, etc). Og i mine svarteste stunder, da alt opplevdes håpløst, var jeg veldig nær å ringe for å bestille time.Jeg hadde også bestilt time for utredning for ADHD., som da naturlig nok etter november 2007 ble kansellert 

Nå har jeg et mentalt, følelsesmessig og kroppslig funksjonsnivå og velvære jeg aldri har erfart tidligere. Bedre enn NOEN gang før , og bedre enn jeg trodde var mulig å få det, så raskt og i en alder av 42 år. Jeg har i praksis ikke spist ett kornprodukt/gjærprodukt på snart ett år, og omtrent ikke melkeprodukt på like lang tid. Og har aldri hatt det tilnærmelsesvis bedre.   

Det dramatisk forbedrede funksjonsnivået, først og fremst mentalt og kognitivt, men også fysisk, er permanent og i stadig utvikling, takket være riktig ernæring og diett.  

Jeg er trygg, rolig, behersket, sterk og kontrollert. Blodsukkeret er stabilt , og jeg er fokusert og konsentrert.  

Jeg vil nevne ett aspekt som jeg synes er veldig interessant. Jeg har  store deler av livet vært litt stam, nesten uhørlig, en såkalt skjult stammer. Og har hatt et problematisk forhold til mitt språk og min tale. Som nevnt forverret dette seg de siste årene. Tidlig ifjor var jeg på en ukes behandling i Statped Vest i Bergen for mitt angivelige stammeproblem. I dag nærmest ler jeg av det hele, når jeg erfarer hvor mye lidelsen har innvirket på tale-og språkopplevelsen min. Nå er talen tilnærmelsesvis helt flytende, naturlig, uhemmet og rolig. 

Først og fremst fordi sentralnervesystemet som jo former tanker, refleksjoner, bokstaver og ord til setninger, fungerer slik det skal. Da kan man forestille seg at det er flere der ute med samme lidelse som går til logoped og andre behandlingstilbud. Erkjennelsen etter den innsikten lidelseshistorikken har gitt meg, sier meg at man må ha et funksjonsnivå i bunn før man går til behandling, enten det nå er for mentale, språklige eller fysiske plager. Og da står ernæring helt sentralt.  

Ett annet viktig moment er det jeg har nevnte tidligere, med barndom og oppveksvilkår. Nå ser jeg at jeg feilaktig de siste årene har lagt mye av skylda mi på en begrensende barndom og perifer far, men erkjenner nå at angst, tvang, uro og dysfunksjon i mitt tilfelle i all hovedsak kom av ting jeg spiste som kroppen ikke håndterte, og som plaget den, først og fremst mentalt, med angst, ADHD-symptom og tvang som resultat. I seg selv en erkjennelse med perspektiver langt utover en selv. 

Jeg er i bedre form i dag enn noen gang i mitt liv, og jeg har trent mer eller mindre jevnlig 2-5 ganger i uken i over 30 år, helt siden jeg begynte med uorganisert idrett som 8-10 åring. Jeg har mye mer energi, overskudd og kraft enn noen gang, og kroppen responderer mye bedre på trening.  I mai 2007 falt jeg på rulleski og slo skulderen stygt, den ble gradvis bedre, men forble vond utover høsten 2007. Det var først etter at jeg fant nøkkelen til mitt helbred i november 2007 at helningskurven skjøt i været i løpet av få uker, og nå kjenner jeg ingenting til skaden. Jeg har hvilepuls på under 50. Mitt sanseapparat er forsterket, min finmotorikk forbedret, og jeg har dramatisk forsterket opplevelse av og evner i tale, musikk og språk. Nå er jeg fritatt for uro, rastløshet, tvang, angst, adhd-symptom, symptomer som blir forbundet med autisme og schizofreni og depresjon. Endelig er livet godt! Så sterkt kan det sies. Når jeg NÅ opplever fravær av disse symptomene, erkjenner jeg at jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, men plagene ble forsterket de siste årene. Og som nevnt innledningsvis kan konsekvensene både individuelt og i ytterste konsekvens samfunnsmessig være store. Personlig har jeg i ettertid erkjent at sykdommen har vært den direkte årsak til eller bidratt til forsterket destruktiv atferd, oppførsel og handlinger, og vært en sterkt begrensende faktor i mitt liv. Ukritisk pengebruk, redusert evne til sosial interaksjon, ineffektivitet og dårlig utnyttelse av ens potensiale er viktigst i så henseende. 

Og vitnesbyrd fra NPIF-medlemmer på nett og i medlemsblad forteller meg at vi er flere som har likelydende erfaringer, både mentalt, somatisk og sosialt.  

Opplevelsen er ubeskrivelig, takknemligheten og gleden kjenner ingen grenser, ikke sjelden gråter jeg av ren lykke over å ha det så godt. Jeg kunne i dag ”med god grunn” vært fylt av et osean av bitterhet over at ingen, verken hjem, helsevesen eller skole tok tak i dette på mine vegne for 30 år siden. Men tro meg, gleden over det høye funksjonsnivået fortrenger all bitterhet over at ingen har visst om eller tatt tak i dette på mine vegne for lenge siden. 

Daglig tar jeg meg i å reflektere over og erfare hvor mye bedre jeg mestrer hverdagslivets oppgaver og plikter, funksjoner, situasjoner og møte med mennesker. Man rekker så mye mer, utfører oppgaver så mye enklere, har mer  ro og orden. Selve opplevelsen av tid og det å være i tiden, har endret seg på grunn av dette. For man ser at man har kapasitet til mye mer, når man er frisk, uten unødig angst for oppgaver, situasjoner, personer eller handlingar. Med et sentralnervesystem som virker slik det skal og et mentalt og kognitivt funksjonsnivå de fleste andre tar for gitt, er mulighetene uendelige.  

Det har vært et paradigmeskifte, en øyeåpner av rang, og min erfaring har dramatisk endret min virkelighetsoppfatning på flere områder. Først og fremst når det gjelder ernæringsterapi og ortomolekylær medisin, og dens enorme potensiale. Men også den generelle inkompetansen, kunnskapsløsheten, tvilen og skepsisen hos den tradisjonelle legestanden og i skolemedisinen om ernæringsterapiens potensiale. Jeg ble frisk mer på tross av enn på grunn av fastlegen min. 

Mitt kosthold er i dag basert på fire prinsipper: 

1. Unngå å spise det kroppen ikke håndterer (matallergi-matintoleranse) 
2. Få i seg større mengder av det alle har godt av (vitaminer, mineraler, sporstoffer, aminosyrer, enzymer etc).  
3. Endre energibalansen til mer sakte karbohydrater og mer protein og fett. 
4. Spise så ren volum-mat som mulig.  

Ernæring er uhyre viktig for velvære og funksjonsnivå. Vi tar det som en selvfølge at vi skal puste ren og ubearbeidet luft. Likevel tenker vi ofte ikke over at maten vi putter i oss er bearbeidet og behandlet. Hvorfor ikke være snill med kroppen vår og gi den ren mat også? 

Det er mitt utgangspunkt, lager maten fra grunnen av og spiser så ren og ubearbeidet mat som mulig, i praksis tilnærmet steinalderkost med høyt innslag av belgfrukter. Mennesket er genetisk uforandret de siste fleire ti-talls tusen år, og har dermed utviklet oss og levd i samhandling med omgivelsene og de rammebetingelser de satte, angående kosthold etc. De siste 50-100 årene har matvareindustrien presentert  oss for så mange nye forbindelser, fargestoffer, konserveringsmiddel, behandlingsmåter etc, at det er ikke det minste rart at en del av oss reagerer. Det er etter min oppfatning det største ufrivillige ernæringpolitiske eksperiment noensinne, og fremstår nærmest som et institusjonalisert statlig og sosialt overgrep. Men man trenger heldigvis ikke å underkaste seg det. Bare så synd at ernæringsinformasjonen til befolkningen gjennom media, skoleverk, statlige institusjoner og profesjoner er så unyansert, forvirrende, usystematisk og fragmentert. Det er ikke lett å orientere seg i den informasjonsjungelen for den alminnelige borger. 

Jeg føler meg priviligert som har fått ta del i, og nyte godt av mulighetene ernæringsterapi gir. Det er en virkelighet få mennesker utenfor profesjonsmiljøene vet finnes, noen flere har intellektuell kapasitet til å ane eksisterer, men som sørgelig få tar konsekvensene av. 

Majoriteten av befolkningen i den “moderne” vestlige sivilisasjon pådrar seg nemlig sakte men sikkert plager, ubalanser og unødvendig tidlig død som følge av uheldig kosthold og livsstil. Men det skjer så sakte at man tror man lever…. 

Min erfaring har perspektiver langt utover meg selv, og jeg har allerede rådgitt, bistått og ansporet flere mennesker til å reflektere over sin egen og andres ernærings-og diettsituasjon i lys av plager de har av forskjellig karakter. Flere av disse har gitt tilbakemelding om at de grunnprinsippene jeg anvender, som egentlig er veldig enkle og greie, virker veldig positivt.  

Jeg har kjempet en hard og vond kamp, og vært gjennom mitt livs mørke. Hadde det ikke vært for mine tre barn og min kamerat som rådet meg til å forsøke hvetefri diett som en begynnelse, vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde ut. Jeg kan med stolthet og ydmykhet si at kampen er kronet med hell, uten bruk av ett eneste farmasøytisk produkt. Helbredet har gjort meg til et bedre menneske, smerten er borte, fordi man er fritatt for angsten og uroen. 

Dermed har man evne og forutsetning,  og naturligvis ØNSKER å nyte livet og samværet med andre mennesker, i stedet for å være opptatt av sin egen smerte og kamp. 

Jeg  håper at jeg med dette vitnesbyrdet kan sette i gang konstruktive prosesser hos de som leser det. Og dermed kanskje hjelpe andre til et bedre liv. Da er gleden uendelig, og man utøver  i praksis det dobbelte kjærlighetsbud. Og hva er mer meningsfylt enn det? 

Mvh 

Bjarte Aasland 
Mjugbakken 7 
4048 Hafrsfjord 

Bjarte Aasland er 42 år gammel, bosatt i Stavanger og medlem i NPIF.  

Brev fra din kjære kone - som ikke har ADHD

June 17, 2008

Tanker og handlinger er ikke like tilfredsstillende: Det er mulig at du tenker mye på meg, men når du er borte i din egen verden eller er distrahert av noe, så er det ikke mulig for meg å vite det. For meg føles det som om du nesten aldri tenker på meg. Det gjør meg trist. I fremtiden, kan du bruke noen sekunder på å vise meg ved handling, ikke tanker, at du tenker på meg? Et lite kyss, et “Jeg elsker deg” eller andre handlinger vil bety mye for meg.

Jeg liker ikke å være en masekjerring, men vet ikke om en mer effektiv måte å få oppmerksomhet fra deg på: Mennesker med ADD er ofte tilfreds med å være i sin egen verden. Det er greit en del av tiden, men hvis jeg ønsket å være fullstendig ignorert så hadde jeg ikke giftet meg. I løpet av årene så har jeg lært at den enkleste (merk deg at jeg ikke sier “beste”) måten å få oppmerksomhet fra deg på er å gå helt opp i ansiktet ditt og mase eller kjefte. Jeg er sikker på at du ikke liker dette, og det gjør ikke jeg heller. La meg stoppe dette mønsteret ved å vise meg et tegn vi kan være enige om. Når jeg virkelig trenger din oppmerksomhet, så kan jeg bruke dette tegnet og du går med på å slutte med hva-nå-du-holder-på-med og følger med på det jeg sier. Jeg lover at jeg ikke skal misbruke dette - og vi kommer til å få det så mye bedre!

Jeg elsker deg masse, men lurer på om du elsker meg: Mennesker uten ADD trenger positive, fysiske bekreftelser. Jeg vil gjerne tro at du elsker meg, men når du blir distrahert av stort sett alt unntat meg, så er det vanskelig å tro at jeg er høyt prioritert. Hvorfor skulle en bil, en datamaskin eller et spill være viktigere enn meg? Uansett hvor mye jeg forsøker å ikke ta det personlig, så hender det at jeg ikke får det til. Jeg trenger tid, hver uke, hvor du bare fokuserer på meg - ingenting annet. Gjennom dette vil du vise meg at du elsker meg, og vil få meg til å føle meg bedre og mer lykkelig. La oss sette oss ned nå og sette av tid på timeplanene våre til hverandre-tid.

Jeg vil gjerne vise deg min kjærlighet, men sinnet mitt kommer i veien: Jeg elsker deg. Masse. Jeg ser for meg en fremtid hvor du har jobbet med noen av ADD-symptomene dine - og jeg har jobbet med mine negative reaksjoner til dem - slik at vi kan ha det gøy sammen igjen. Men vi må jobbe sammen om dette, ikke slåss mot hverandre. Det er for mye sinne og frustrasjon på begge sider akkurat nå. Kan vi jobbe sammen? Vær så snill?

Jeg jobber virkelig hardt med forholdet vårt, men av og til kjenner jeg på fortvilelse fordi det ikke virker som om du også gjør det: Jeg ber deg ikke om å møte meg nøyaktig på midten, men av og til fortviler jeg fordi vi aldri møtes i det hele tatt! Jeg trenger oppmerksomhet, og en form for oppmerksomhet er at du tar mine behov såpass alvorlig at du gjør en innsats i min retning. Dette går tilbake til “tanker og handlinger er ikke det samme”-konseptet. Jeg vil være lykkelig rundt deg (og du ønsker at jeg skal være lykkelig - alt er så mye enklere da!) men det er vanskelig å alltid forsøke uten å se gjensidig handling. Kan vi bli enige om en ting som du vil jobbe med for meg og sette opp en plan for hvordan det skal skje? Da vil jeg føle meg mer lykkelig, som vil gjøre meg mer lykkelig, som vil være til gjensidig glede.

Vi har begge våre sterke og svake sider: Du tenker kanskje at alt jeg gjør er å fortelle deg hva du gjør feil, og at dette betyr at jeg tror jeg er perfekt. Jeg beklager at jeg maser, og jeg tror ikke at jeg er perfekt (masingen er bevis på det!). La oss annerkjenne at vi begger er mennesker, og dermed ikke er perfekte, og sette opp en plan for å få gjort tingene en eller begge av oss ikke er så gode til. Løsninger kan være å bytte på hvem som gjør en ting, eller å leie andre til å gjøre det.

Jeg beklager at jeg er sint: Jeg hater å føle meg sint hele tiden. Det begynner virkelig å få meg til å mislike meg selv, faktisk. Jeg forstår hvorfor jeg føler meg sint - forholdet vårt går ikke den retningen jeg trodde det skulle gå. Du er sikkert sint på grunn av dette, også. Jeg vil gjerne jobbe meg gjennom sinnet mitt - og å få deg til å innrømme og jobbe med - ditt. Dette innebærer atferdsendring hos oss begge, og kanskje profesjonell hjelp, men la oss gjøre det til et felles mål å jobbe med det for vår (ikke-sinte og potensielt fantastiske) fremtid. Et skritt i riktig retning vil være for meg å lære å akseptere mitt tidligere sinne, tilgi meg selv, og gå videre. Er det noe du også kan gjøre?

Jeg vil ha det gøy! Hva skjedde med dagene hvor vi elsket å være sammen hele tiden? Livet vårt er for seriøst og sint akkurat nå. La oss sette av tid til å gjøre noe morsomt sammen (og skaffe en barnevakt hvis vi trenger det). Jo sprøere og jo lengre borte fra hverdagen, jo bedre!

Jeg vil at du skal ville ha meg: Vi har problemer nå, som kanskje påvirker sexlivet vårt, men jeg savner virkelig dagene da sex var gøy, opphissende, og jeg følte meg elsket og trygg med deg. Jeg vil at du skal ville ha meg seksuelt. Når vi har kvittet oss med noe av sinnet, og jeg er mer sikker på at du kan vise at du elsker meg, kan vi sammen finne tilbake til det vi hadde? Det vil jeg virkelig. Kanskje kan vi starte med små kjærtegn - eller kanskje vi bare skal ha fantastisk sex - akkurat nå!

Oversatt av Håkon Rian Ueland

Hentet fra ADHDmarriage.com

Dr. Hallowells tale om ADHD og læringsproblemer

June 3, 2008

Eagle Hill Graduation Talk
June 1, 2008
Edward M. Hallowell, M.D.
(Hopefully used with permission from the author). 

http://www.drhallowell.com/ 

When Alan Carney, my classmate at Exeter, told me that he had suggested to Mr. McDonald that I be your graduation speaker this year, I was thrilled. Why would I be thrilled, you might wonder. Why would I be thrilled to give up a Sunday morning with my wife, Sue, and our 3 phenomenal kids? Why would I be thrilled to drive all by myself many miles to the west? Why would I be thrilled to speak to an audience whose chief desire for this talk is that it end quickly?

I’ll tell you why I was thrilled. I was thrilled because I knew I would be able to divulge a great secret in this talk, and I love divulging secrets. Who doesn’t? As Samuel Johnson said, “The chief reason for divulging a secret is the vanity of being known to have been trusted with it in the first place.”

So what is this secret I am going to divulge to you? I can see you wondering. I can almost hear you thinking, What’s up with this guy? What kind of secret could he possibly have?

Well, the secret relates to your school, Eagle Hill, and to this day, your graduation. You believe that you have attended the Eagle Hill School, a school that describes itself on its website as a school for students with learning disabilities. You believe that P.J. McDonald, your good-natured head, is indeed that, a good-natured head of school named P.J. McDonald. You believe that you will graduate from this school today having mastered the prescribed curriculum so that you are now ready to attend college and take your place alongside students who do not have learning disabilities.

The secret is that this is all a ruse. The secret is that Eagle Hill is a covert operation, code name, Eagle Hill. The true mission of Eagle Hill is to find and train the most interesting, talented, gifted, unusual, tenacious, humorous, creative, hard-working, out-of-the-box future innovators and leaders that can be found among kids of or near high school age.

Believing that it might cause these students to develop a swelled head were they told of the true mission of the school, it was decided years ago to disguise what happens here as the treatment of learning disabilities. This would encourage you all to work all the harder, not that you need all that much of such encouragement, and it would also help in fund-raising, as donors prefer to give to people in need.

But now, I can let you in on the secret. Having both ADD and dyslexia myself, I am a member of the secret society you all belong to, the society of the magnificently-minded.

I don’t know any of you personally, but I can tell you about you. Let me describe you to you, and let’s see if I’m right. I’ll bet there is someone in this class who can make just about anyone, anywhere laugh. I’ll bet there is a master trickster. I’ll bet there is one person in this class who could make a fortune as a con artist but instead is heading toward a career in show business. I’ll bet you have an amazing mathematician who comes up with incredible solutions to problems without having any idea how he did it. I’ll bet you have someone who could make even the shyest person on this planet feel comfortable in conversation. I’ll bet you have a superb writer, a superb artist, and a superb singer. I’ll bet you have a magician, a chef, and a potter. I’ll bet at least one of you can hit the cover off a golf ball and another one of you who someday will design a better golf ball. I’ll bet there are more than a few of you who haven’t a clue what you will do when you get to that age when you’re supposed to “do” something. Don’t worry! You’ll know it when you find it and you will surprise not only the world, but yourselves as well.

You see, this is the great secret, secret even, maybe, from each of you. You are beautifully, magnificently, and so very variously talented. You do not fit the mold, thank God. In fact, God depends upon you to keep changing the mold. Others in this world, the ones who plod ordinarily along, living with attention surplus disorder or the other disabilities of normalcy, sometimes don’t understand you. Sometimes they place misleading labels on you, like LD or ADD. But, believe me, they rely on you. The world relies on you.

How so? Well, let me tell you about a couple of members of our society, the society of the magnificently-minded. I went to high school with one of them. He was a few years ahead of me. Our high school, Exeter, was another covert operation. Only it was even more covert than Eagle Hill, but Exeter itself didn’t realize how many of the magnificently-minded it was helping develop their special talents. One of them, this fellow I want to tell you about, thought he was stupid while he was at Exeter. It took him 5 years to get through the 4 year curriculum. He rarely got a grade above a C or a D. The only reason they let him stay was that he was a faculty member’s son. Finally, he graduated, but barely. His name? John Irving. He is now one of the world’s most famous novelists, and probably Exeter’s best known alum.

How about another? This guy couldn’t stand school at all. But his family valued education, so he stayed with it as long as he could. Finally, he could take it no longer, and he dropped out of college. Others told him he was disabled and slow, but he knew better. He knew he had talent. To make a wonderfully long story short, he went on to become one of the greatest innovators in the aviation industry, the creator of, among other things, the electronic ticket. His name is David Neeleman, and he is the founder of JetBlue Airlines. Hs says his ADD is the key to his success.

One more. This woman used to be so ashamed of her organizational problems that she would not let friends come to her house or into her room. She had a terrible time with certain academic subjects, but, she too knew part of her mind was magnificent. She never gave up on herself or on pursuing the vision she had. Vision was indeed her gift. She is now a Pulitzer-prize winning photo journalist and a New York Times best-selling author several times over. Her name is Sharon Wohlmuth.

I could tell you hundreds of other stories about members of our society. But you want me to end soon. I understand.

But before I end and before you leave, I want to be sure you’re in on the secret. You are not disabled. Just the opposite. You are magnificently-minded. You are the innovators, the ones who can make people laugh and cry, the ones who will dream up new stuff and the ones who will make the new stuff sell. You’re the ones get knocked down a hundred times but get up a hundred and one. You’re the ones who find new ways to new destinations and new ways to bring others along.

One of you, probably one of the ones who hasn’t heard a word of this talk, will come up with a stand-up comedy routine that will bring down the house. Another of you, probably one of the ones who almost missed this morning’s ceremony for a comedy of reasons, will one day discover a new medical procedure accidentally on purpose. Another of you, probably all of you, will be the most fantastic, playful, devoted, hopelessly-in-love parents the world has ever seen.

The mention of parents leads me to the one suggestion I have for you graduates. Take a moment today, perhaps on the way home, maybe after you get home, but certainly before you go to bed to say two words to your parent or parents or whoever it is who changed your diapers, worried over you year after year, gave you birthday cakes and occasional reprimands, stayed up late when you were sick, took you to doctor’s appointments, ball games, museums, dances, and parties, reminded you to kiss grandma and to look a person in the eye when you shook hands, take a moment to say to that person or those people, the one or ones who made the smart decision for you to come to this covert operation of a school and paid the money as well, take a moment and say two words. You know the words. Thank you. You have no idea how happy it will make these simple people. We parents are so very simple. We love you insanely. Indeed, the day you were born we entered into a permanent state of psychosis, falling madly in love with you. Seeing you grow, seeing you find and develop the secrets in your magnificent minds, watching you come to like life and like yourselves, this is reward enough for us. As I said, we’re simple. But, if you would say thank you, and really mean it, well, then you would see us glow. Just watch. After you say those two words, just stand back and watch. You’ll see it. The glow. Probably some tears, too. It’ll make you laugh.

The rest? Well, now that you’ve lived in this magical kingdom for a while, your mission becomes to share with the less-enlightened rest of the world all the wonders you’ve discovered. Don’t worry. This will come naturally to you. One of the great qualities of the society of the magnificently-minded is that once they have spent time in a place like this, they-you- become irrepressible, unstoppable, and undefeatable.

As you listen to my words, if in fact you are listening, I hope you feel as good about yourselves and about life as you ought to. You are magnificent. The world will open up to you more and more as you go. The magnificently-minded are what the ordinary world calls “late bloomers.” That is to say, your most unusual and spectacular achievements lie years away. These years of work-and it takes a lot of work to develop magnificent minds-will pay off big time later on in time. Trust me. I know. I’ve been there myself and I am in the business of helping develop magnificent minds.

You deserve tremendous credit now for your hard work. People with ordinary minds do not have to work as hard as you. Learning is easier for them. Sometimes you might have wished you could have been born like them. That’s understandable. But, I am here to tell you, you are the lucky ones. What you have can’t be bought or taught. You have to be born with a mind like yours, a magnificent mind. Each of you has a special talent. It just takes work to develop it. It is one of the paradoxes of life that the most talented people almost invariably face the most formidable challenges. I guess God wants people to pay a price for talent. But you all have paid the price. There is still more to pay, more work ahead, but I bet one of the great discoveries you’ve made here is that you can actually like the work, because work can be play. Indeed, that’s what a great career truly is. It’s finding some form of play that someone is willing to pay you to do. And believe me, you all are uniquely equipped to find some such play. Your problem will likely be in choosing which of many to pursue.

So revel in your differences. Exult in who you are. Tough as it may have been, it is worth it to be you. And this world really needs the real you, not some altered version being forced to fit an old mold.

So, be glad. The world is now your oyster. And if you don’t like oysters, it’s your pizza, your hot dog, your Eggs a la Russe or whatever you especially adore. This covert operation, code name Eagle Hill, has turned you all into special agents of goodness, creativity, positive energy, and joy. Wherever you go, you’ll carry these great qualities with you, loving life and helping others to love life, as you so delightfully live it according to the dictates of your own magnificent minds and hearts.

One last secret. I can now reveal to you the true identity of your good-natured head. Mr. McDonald, good old P.J., is in fact the direct descendant of Albus Dumbledore, head of the Hogwarts School. Because the good folks who support schools do not like to think of their Heads as being wizards or masters of magic, P.J. passes himself off as the affable, normal man you know and love. But underneath, his genius hovers over this place, connecting you all to the legion of predecessors who have developed the talents of special, magnificently-minded youth since the dawn of time. Welcome to their midst.

I know you all will thrive and surprise. I send you off, be it on broomsticks or in Volvo’s, with my heartfelt wishes for everlasting good will, good luck, and joy.

• Blogroll

  • Born to Explore
  • De utrolige årene
  • Dr. Hallowells blog
  • Verdens beste personlighetstest?

• Tags

  add adhd anti psychotic anti psykotisk dop dope dysleksi ektemann glutenfritt kosthold gradutation Hallowell kasein kjæreste kone lærevansker learning disabilities mann medisin partner uten add uten adhd

• Siste innlegg

  • Nytt kosthold mot atferdsvansker
  • Grunnstønad ved glutenintoleranse uten cøliaki
  • Ernæringsforslag fra Bjarte (gluten/kaseinintoleranse)
  • Historien til Bjarte Aasland
  • Brev fra din kjære kone - som ikke har ADHD
  • Dr. Hallowells tale om ADHD og læringsproblemer
  • Sannheten om min sykdom
  • YouTube vs. ADHD
  • Min ADHD-diagnose

Copyright © 2007 ADHD - Støy eller biologi? · Log in