ADHD og koffein
desember 20, 2010
Jeg fant denne lille artikkelen:
While prescription medication for ADHD is widely available, many people with ADHD are finding caffeine may work as an alternative to traditional treatment.
Adults and children diagnosed with Attention Deficit Hyperactivity Disorder have to work harder than the average person to be successful in life. Many take prescription medication for this obstacle, but others prefer to look for alternatives. Caffeine may be a viable solution in replacing traditional medications or work in conjunction with medicine to help people diagnosed with ADHD to find success in their everyday lives.
Why Use Caffeine To Treat ADHD or ADD?
Caffeine is a widely available product, found in everything from beverages to chewing gum. It is inexpensive and has little side effects for low dosages. There is no prescription involved, so even those not officially diagnosed with ADHD, but suspect they struggle in this area, can try this treatment.
Caffeine is similar to traditional ADHD medications in that it is a stimulant. Just like Ritalin, this stimulant effects dopamine levels, and enlarges vessels to increase blood flow in the brain. It also has cognitive advantages of increasing attention and processing time.
Read more at Suite101: Caffeine as an Alternative ADHD Treatment?: How Caffeine Affects a Child or Adult with ADHD suite101.com
Mange bruker energidrikker for å få i seg koffein, men mange energidrikker er usunne. Nå finnes et sunt alternativ – besøk DrinkACT og les mer!
ADHD behandling med effekt
januar 7, 2009
ADDitude Mag er et amerikansk blad som ofte virker å være positive til bruk av medisin. Det betyr ikke at de ikke har interessante artikler og -forfattere. Artikkelen under er et eksempel. Håkon.
Improve focus and regulate mood with these proven alternative ADHD treatments.
Brain Training
New evidence suggests that alternative ADHD treatments like meditation and sharpening working memory can improve attention and focus in both adults and children.
The ability to pay careful attention isn’t important only for students and air-traffic controllers. Researchers are finding that attention is crucial to a host of other, sometimes surprising, life skills: the ability to sort through conflicting evidence, to connect more deeply with other people, and even to develop a conscience.
But for all that, attention remains one of the most poorly understood human faculties. Neither a subject nor a skill, precisely, attention is often seen as a fixed, possibly inborn, faculty that cannot be taught. Now scientists are rapidly rewriting that notion. Fresh advances in neuro-imaging and genetics have powered decades of research, leading to a much clearer picture of attention. Many scientists have come to see attention as an organ system, like circulation or digestion, with its own anatomy, circuitry, and chemistry. Building upon this new understanding, researchers are discovering that skills of focus can be bolstered with practice in both children and adults, including those with attention-deficit disorders. In just five days of computer-based training, the brains of six-year-olds begin to act like those of adults on a crucial measure of attention, one study found. Another study suggested that boosting short-term memory seems to improve children’s ability to stay on task.
We do not yet know how long these gains last, or the best methods for developing attention. But the demand is clear: Dozens of schools nationwide are already incorporating some kind of attention training into their curricula. And as this new arena of research helps overturn long-standing assumptions about the malleability of this essential human faculty, it offers intriguing possibilities for a world of overload.
‘If you have good attentional control, you can do more than just pay attention to someone speaking at a lecture, you can control your cognitive processes, control your emotions, better articulate your actions,’ says Amir Raz, Ph.D., a cognitive neuroscientist at McGill University, who is a leading attention researcher. ‘You can enjoy and gain an edge in life.’
How We Pay Attention
Recently, scientists have used advances in genetics and imaging technologies to map brain activity to formulate more detailed theories of what, exactly, attention is. It has been compared to a filter, a mental spotlight, and a tool for allocating our cognitive resources. Increasingly, however, attention is viewed as a complex system comprising three networks, or types of attention: focus, awareness, and ‘executive’ attention, which governs planning and higher-order decision-making. According to this model, first proposed by University of Oregon neuroscientist Michael I. Posner, Ph.D., the three attentional networks are independent, yet work closely together.
Armed with an improved sense of how attention works, Posner and others have begun researching whether attention can be trained. And their findings are intriguing. After years of research into how attention networks develop, Posner and colleague Mary K. Rothbart, Ph.D., began experimenting a few years ago with training children’s attention. They targeted children six and under, since executive attention develops rapidly between ages four and seven. Inspired by computer-learning work with monkeys, Posner and Rothbart created a five-day computer-based program to strengthen executive-attention skills, such as working memory, self-control, planning, and observation.
After the training, Posner and Rothbart reported that six-year-olds showed a pattern of activity in the anterior cingulate – a banana-shaped brain region that is ground zero for executive attention – similar to that of adults, along with slightly higher scores on IQ tests and a marked gain in executive attention. The children who were the most inattentive gained the most from the program. The results were published in the Proceedings of the National Academy of Sciences, and have since been replicated in similar experiments by Spanish researchers. ‘We thought this was a long shot,’ says Posner. ‘Now I’ve changed my mind.’ Though small-scale, the results, from his lab and others, have been so remarkable that he and Rothbart are now calling on educators at conferences, and in their book, Educating the Human Brain, to consider teaching attention in preschool.
Improving Executive Attention
A parallel line of investigation is based on the close link between attention and memory. Working memory is the short-term cognitive storehouse that helps us recall a phone number or the image of a landscape; this type of memory is integral to executive attention. Tapping into this link, cognitive neuroscientist Torkel Klingberg, M.D., Ph.D., of Sweden’s Karolinska Institute, devised software to improve executive attention by training working memory in children and teens with attention-deficit hyperactivity disorder.
Using a training program he calls RoboMemo, Klingberg has helped children improve their working memory and complex reasoning skills, according to studies published in the Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, among other publications. This appears to pay off in attention, as well: The children were also reported to be less impulsive and inattentive by their parents, although their teachers largely did not report such improvements.
A different line of research investigates the attention-boosting potential of something very different: the 2,500-year-old tradition of meditation. With a long history but little scientific data on its effects, meditation has begun to intrigue neuroscientists in labs around the country, who are measuring the success of meditative practices that boost focus and awareness.
Lidia Zylowska, M.D., assistant clinical professor in psychiatry at UCLA, co-founded the university’s Mindful Awareness Research Center, and is a pioneer in the study of meditation’s impact on human focus and attention.
In one study, Zylowska and colleagues reported that eight weeks of mindfulness meditation – a technique designed to improve attention and well-being largely by focusing on breathing – boosted powers of focus and self-control in 24 adults and eight teens with ADHD. The work was published in May in the Journal of Attention Disorders.
Focus in the Classroom
If focus skills can be groomed, as research has begun to hint, the important next question is whether, and how, attention should be integrated into education. Will attention become a 21st-century ‘discipline,’ a skill taught by parents, educators, even employers? Already some educators are showing interest in attention training, mostly through the practice of meditation. Susan Kaiser Greenland, a former corporate lawyer who started the nonprofit InnerKids Foundation, in 2001, to teach meditation practices in schools, says demand outstrips her staffing. The Santa Monica-based firm works with children, ages four to 12. But with the field of attention training still in its infancy, scientists don’t know whether any current teaching brings long-lasting gains – or, for that matter, which practices work best. ‘Part of the problem in today’s society is that people are looking for extremely quick fixes. People are looking to lose 20 pounds before the wedding next week,’ says Raz. ‘But attention training is a slow process.’
Nonetheless, with global use of ADHD medicines tripling since the early 1990s, and evidence mounting that attention can be strengthened, researchers are permitting themselves cautious excitement at the prospect that attention training could work. ‘Attention is such a basic skill that children need, and to be able to impact that skill, to teach them how to redirect their attention and how to become more aware of themselves, their bodies, emotions, and thoughts – it’s an exciting thing,’ says Zylowska. ‘It’s also critical.’
Maggie Jackson (maggie-jackson.com) is the author of Distracted: The Erosion of Attention and the Coming Dark Age (Prometheus Books). The full version of this article originally appeared in The Boston Globe.
Diet Matters
The right foods and supplements can sharpen focus and regulate mood.
Doctors and ADD experts rarely talk with parents about managing their child’s ADD symptoms through diet. This is a mistake, says Ned Hallowell, M.D., author of Delivered from Distraction, because the quality of a child’s diet determines how effectively his brain operates. Poor nutrition can cause a child to become distracted, impulsive, and restless. ‘The treatment of ADD must include diet as an essential component of a proper regimen,’ says Hallowell. Here are tips on improving ADD symptoms by improving diet:
Beef Up Your Protein Levels
It is more difficult for a child to pay attention or regulate mood when he’s not getting enough protein, says Vincent J. Monastra, Ph.D., author of Parenting Children with adhd: 10 Lessons That Medicine Cannot Teach. Foods rich in protein are used to make neurotransmitters, the chemicals released by our brain cells to communicate with each other. Protein can also prevent surges in blood sugar, which increases hyperactivity. ‘Because the body makes brain-awakening neurotransmitters when you eat protein, it’s a good idea to start your day with a breakfast that includes it,’ says Monastra. Common protein sources include beef, pork, poultry, fish, eggs, beans, nuts, and dairy products.
Take Omega-3 Fatty Acids
Found in cold-water, fatty fish, such as sardines, tuna, and salmon, omega-3s are believed to be important in brain and nerve cell function. Omega-3s increase the level of dopamine in the brain. While omega-3 fatty acids seem to improve anyone’s mental focus, the compounds may be especially helpful to those with adhd. One study, done in 2003, showed that omega-3s tend to break down more readily in the bodies of patients with adhd than in those without the condition. Another study, from 2004, suggested that ADD children were more likely to have low blood levels of omega-3 fatty acids than those with no symptoms. Hallowell, founder of the Hallowell Centers for adhd, recommends that his patients take omega-3 supplements, and notes that ‘it seems to help with mental focus, not hyperactivity or impulsivity.’
Mind Your Minerals
Deficiencies of several minerals – zinc, iron, and magnesium – can worsen symptoms of inattention, impulsivity, and hyperactivity. Zinc is involved in the regulation of dopamine, a neurotransmitter that helps control mood. One study showed that zinc combined with ADD medication – methylphenidate, specifically – improved symptoms of hyperactivity and impulsivity. Zinc is found in beef, turkey, chicken, pork, lamb, oysters, and beans.
Magnesium is involved in hundreds of enzyme activities. ‘Among the substances that are developed from magnesium are the myelin sheath that surrounds the brain cells and the neurotransmitters involved in attention and concentration,’ says Monastra. Magnesium is found in meats, nuts, soybeans, and spinach.
The latest research suggests that low levels of iron can worsen adhd symptoms in children with the condition. A 2004 study found that 84 percent of children with adhd had significantly lower levels of iron, compared with 18 percent of kids without the condition. Iron plays an important role in the brain, affecting production of the key neurotransmitter, dopamine. If you suspect your child has low levels of iron, talk with your doctor about testing him. Diet, not supplements, is the safest way to increase your child’s iron levels.
Balance Your Diet
Hallowell encourages parents of ADD children to visualize their plates when preparing a meal. Half of the plate, he recommends, should be filled with fruits and vegetables, one-fourth with a protein, and one-fourth with carbohydrates. This combination will control swings in behavior caused by hunger or a shortfall of a particular nutrient. In addition to the balanced plate, Hallowell advocates eating several servings of whole grains each day, to prevent blood-sugar levels from spiking and later plummeting, and cutting back on foods that contain dyes and excess sugar. Several studies have suggested that artificial food coloring and sugar may increase hyperactivity in children with ADHD.
The Calming Benefits of Nature
A daily dose of greenery, from a walk in the woods or by playing in a room full of plants, may reduce ADHD symptoms in adults and children.
As many parents and teachers well know, children diagnosed with ADHD have trouble paying attention, listening, following directions, and focusing on tasks. They may also be aggressive, antisocial, and susceptible to academic failure. From looking at high-tech images of the brain, some scientists report that ADHD children show altered levels of some neurotransmitters and slight shrinking in the part of the cerebral cortex that governs attention and impulse control. But scientists are not clear whether those differences indicate a cause for the disorder, which could be due to a genetic defect, or simply a manifestation of another cause or causes.
In ongoing studies by the Human-Environment Research Laboratory at the University of Illinois, researchers have discovered tantalizing evidence for a new view of the syndrome. In a 2004 study published in the American Journal of Public Health, the laboratory found that children as young as five showed a significant reduction in ADHD symptoms when they engaged with nature.
Parents and guardians were asked to identify after-school or weekend activities that left their children functioning particularly well or poorly. The study measured responses to two types of activities: those in green landscapes – such as grassy backyards, parks, and farmland – and those in indoor or paved recreation areas. The researchers designed the study to account for any effects of physical exercise, so they could measure only the influence of green settings. They also factored out age, gender, family income, geographic region, size of community, and the severity of diagnosis.
In 54 of 56 cases, outdoor activities in more natural settings led to a greater reduction in ADHD symptoms than activities in less natural areas. The only instances when symptoms worsened occurred in the artificial environments. In a related experiment, the laboratory found that children could focus on specific tasks better in green settings.
Going Green
Other researchers have found that engagement with nature buffers life stresses, which otherwise could aggravate ADHD. Although most of their studies focus on adults, an increasing number gauge the impact of green settings on children. A 2003 Cornell University study reported that the more nature a child encountered at home – including exposure to indoor plants and window views of natural settings – the less he or she was affected by negative stresses.
A 2003 study by researchers at the New York State College of Human Ecology reached similar conclusions. Nancy Wells, Ph.D., the lead researcher, said that exposure to nature resulted in ‘profound differences’ in children’s attention capacities and that ‘green spaces may enable children to think more clearly and cope more effectively with life stress.’ That, in turn, could strengthen a child’s attention and potentially decrease the symptoms of ADHD.
It’s not clear why exposure to nature would have such an apparently powerful influence on brain functions related to attention. One theory is that the experience simply engages a child mentally and physically in a ‘natural’ way, consistent with how humans have evolved. In an earlier hunting and gathering or agricultural society – which is to say, during most of humankind’s history – young people were more likely to engage in physically demanding, mentally relaxing activities that immersed most of their sensory receptors: climbing, hunting small animals, baling hay, splashing in the swimming hole.
As recently as the 1950s, most U.S. youngsters still had some kind of agricultural connection. Even in towns or cities, kids played ball in sandlots or spent hours building forts in tangled and wild ‘vacant’ lots. Their unregimented play was steeped in nature. That kind of exposure to nature has faded dramatically in recent decades, but our need for nature – possibly physiological – has not. ‘Neurologically, human beings haven’t caught up with today’s over-stimulating environment,’ says Michael Gurian, a family therapist and author of The Wonder of Boys. ‘The brain is strong and flexible, so 70 to 80 percent of kids adapt fairly well. But the rest don’t.’
Rethinking Attention
If ADHD has something to do with a lack of nature, the neurological mechanics could be explained by the attention-restoration theory developed by Stephen and Rachel Kaplan, husband-and-wife environmental psychologists at the University of Michigan.
In the early 1970s, the Kaplans studied the impact of a range of activities and found that too much directed attention (this could include computer tasks, homework, studying for a test) leads to what they call ‘directed-attention fatigue,’ marked by impulsive behavior, agitation, irritation, and inability to concentrate. Directed-attention fatigue occurs because neural inhibitory mechanisms become overstressed by blocking competing stimuli. Subsequent research, including more than 100 studies linking exposure to nature to stress reduction, has supported the Kaplans’ theory – and the salutary influence of what they called ‘the restorative environment.’
The University of Illinois team, while not questioning the effectiveness of current ADHD treatment methods, has suggested that nature therapy could be a third option, in conjunction with prescription medications and behavioral therapy. They recount how one parent began taking her son to the local park for 30 minutes each morning before school, which she had indicated reduced his ADHD symptoms. ‘Come to think of it,’ she told the researchers, ‘I have noticed his attitude toward going to school has been better, and his schoolwork has been better this past week.’ Another parent of a boy with attention-deficit symptoms began engaging him regularly in outdoor activities, with similar results.
Nature Deficit: The Cause of ADD?
If a greener environment can play a role in managing ADHD, few, if any, studies have explicitly examined whether the converse is also true: that ADHD may be a set of symptoms initiated or aggravated by lack of exposure to nature. By this line of thinking, many children may benefit from medications, but the real disorder lies in the society that has disengaged children from nature and imposed on them an artificial environment for which they have not evolved. Viewed from this angle, children and adults alike would suffer from what might be called nature-deficit disorder, not in a clinical sense, but as a condition caused by the cumulative human costs of alienation from nature, including diminished use of the senses, attention difficulties, and higher rates of physical and emotional illnesses.
If that’s the real ailment, a walk in the woods would be the ideal treatment: It’s not stigmatizing, has no serious side effects, and it’s free. But such reliance on greenery would underscore the need to scale back industrialism, redesign cities, and expand access to nature – which can’t be encapsulated in a pill, but could be equally powerful medicine.
Richard Louv has written for The New York Times and the Christian Science Monitor, and is a longtime columnist for the San Diego Union-Tribune. He is the author of seven books, including Last Child in the Woods: Saving Our Children from Nature-Deficit Disorder (Algonquin Books), from which this piece was adapted with permission. For more information about the book, go to thefuturesedge.com.
Nytt kosthold mot atferdsvansker
januar 5, 2009
Barn med atferdsproblemer kan få et bedre liv ved å legge om kostholdet. Det mener spesialpedagog Magne Nødland. Sammen med forsker Ann Mari Knivsberg ved Lesesenteret og Karl-Ludvig Reichelt ved Rikshospitalet har han gjennomført et forskningsprosjekt der 23 barn med ADHD-atferd kuttet ut alle melkeprodukter i ett år.
Forskergruppen stilte spørsmål ved om det finnes en sammenheng mellom mat og barns atferd. De ville finne svar på om feil mat kan føre til at noen barn blir sosiale tapere, og om vanlig melk kan være en medvirkende årsak til at barn får lærevansker.
– Mange blåser av dette, men de som avviser denne sammenhengen, har ingen dokumentasjon som bekrefter deres syn, sier Magne Nødland.
– Da jeg ble spurt om dette av faren til en elev for mange år siden, avviste også jeg problemstillingen, fortsetter Nødland, som da tok kontakt med Karl-Ludvig Reichelt ved Rikshospitalet, som hadde kommet med påstanden.
Forskjell i peptidnivå
Lege og nevrokjemiker Karl-Ludvig Reichelt mener at proteiner i vanlig mat kan gi psykiske lidelser og atferdsproblemer.
– Når enkelte matproteiner, som for eksempel gluten og kasein, blir brutt ned, dannes det opioide peptider. Om kroppen ikke klarer å bryte ned disse, kan de gi en morfinliknende effekt som på sikt kan føre til mentale forstyrrelser, hevder Reichelt.
Han utviklet en metode for analyse av urin som gjorde det mulig å måle peptidnivå hos barn. Mange barn med ADHD-diagnose hadde et klart avvikende peptidnivå sammenlignet med barn uten.
– Dr. Reichelts medisinske dokumentasjon overbeviste meg om at det kunne være hold i vår hypotese, forteller Nødland.
Bedre konsentrasjon
Magne Nødland kontaktet Ann Mari Knivsberg ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Hun hadde tidligere jobbet med ernæring og atferd, og sammen med Kristine Fosse ved Madlavoll skole, Finn Egil Tønnesen ved Lesesenteret og doktor Reichelt ble det gjennomført et forsøk med 23 barn som alle hadde ADHD-atferd med tilhørende unormalt høyt peptidnivÃ¥. Hvis barna ble satt pÃ¥ kaseinfri diett, ville de fÃ¥ normalisert sitt peptidnivÃ¥, noe som ville føre til økt konsentrasjon og ha en positiv effekt pÃ¥ barnas læringsevne og sprÃ¥klige og sosiale utvikling.Â
– Dette var teorien vi jobbet ut ifra. Målet var å se effekten etter et års diettbehandling, samt å vinne erfaring med hvilke utfordringer familiene møter. Vi målte peptidnivået og gjennomførte kognitiv, språklig og motorisk testing av barna ved diettstart og etter ett års diett. I tillegg ble det gjennomført spørreundersøkelser og intervju med barnas foreldre og lærere, sier Ann-Mari Knivsberg ved Lesesenteret.
Resultatene var gode for 22 av de 23 elevene. Peptidnivået gikk ned. De fleste barna fikk forbedret evnen til å følge med og konsentrere seg. Overaktiviteten avtok, og de kom sjeldnere opp i konflikter. Forbedringen var større i hjemmesituasjonen enn på skolen, og noen av barna hadde større forbedringer enn andre.
Tilbakefall uten diett
Prosjektet skulle i utgangspunktet vare ett Ã¥r, men de positive resultatene førte til at de fleste ønsket Ã¥ fortsette med dietten. Dermed ble det gjort tester ogsÃ¥ etter tre og fem Ã¥r. I løpet av skoleÃ¥ret 2007/2008 tas tester etter Ã¥tte Ã¥r med diett.Â
21 av 23 barn fulgte ikke dietten konsekvent, og dette kunne gi kraftige reaksjoner. Mange opplevde diaré og vond mage. Men mer alvorlig var symptomer som sviktende konsentrasjon, humørsvingninger og økte atferdsvansker.
– Ved diettbrudd måtte vi beskytte barnet mot verden. Det var som å snakke til en vegg igjen. En effekt av dietten var bedrede sosiale evner og flere venner, sier moren til et av barna i prosjektet.
– Dette forsøket er første steg på veien for å dokumentere effekten av diett ved ADHD. Resultatene er lovende og bør være et incitament til videre arbeid på området, konkluderer Magne Nødland.
Â
Tekst: Trond Egil Toft
Hentet fra Lesesenteret, Universitetet i Stavanger.
Grunnstønad ved glutenintoleranse uten cøliaki
januar 5, 2009
Glutenfritt kosthold er dyrt. Denne artikkelen fra Tidsskrift for Den norske legeforeningen kan derfor være interessant for de som er glutenintolerante.
Trygderetten har i løpet av sommeren avsagt flere kjennelser med fem dommere for å markere at kjennelsene er retningsgivende for liknende saker. En av sakene gjaldt grunnstønad ved matvareintoleranse og bruk av diett.
Saken gjaldt en kvinne som hadde fått påvist forhøyet nivå av antistoff mot gluten i 1995. Hun inntok deretter glutenfri kost og unngikk melkeprodukter. Hun søkte om grunnstønad til dekning av ekstrautgifter til diett, jf. folketrygdloven § 6-3.
Når hun gikk over til vanlig kost, fikk hun tilbakefall med smerter, luftplager og borborygmi. Det var vanskelig å diagnostisere tilstanden som ble antatt å være glutenintoleranse uten cøliaki, men det var klart at hennes glutenintoleranse bedret seg overbevisende ved diett.
Fylkestrygdekontoret som ankemotpart anførte at det stilles strenge krav til diagnosen cøliaki, som ikke var oppfylt i dette tilfellet. Det er ingen anerkjent diett som er godkjent for den ankende parts sykdom. Trygderetten hadde forelagt saken for Rikstrygdeverket som frarådet grunnstønad. Retten la til grunn at den ankende part hadde en varig sykdom og at den var diagnostisert som glutenintoleranse uten cøliaki og ikke som cøliaki. Retten vurderte deretter om hun hadde nødvendige «ekstrautgifterâ» som kunne gi rett til grunnstønad. For særskilte diagnoser som cøliaki har Rikstrygdeverket gitt retningslinjer for rett til grunnstønad ved fordyret kosthold.
Andre diagnoser må følge de generelle retningslinjene og vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Etter retningslinjene stilles det krav om at diagnosen skal være stilt av relevant spesialist og at dietten skal være vitenskapelig anerkjent og fastsatt av kompetent avdeling ved sykehus. Retten uttalte at Rikstrygdeverket stilte meget strenge krav til den diagnostiske utredning og utprøvning og til godkjenning av diett. Retten var ikke uten videre bundet av ordlyden i retningslinjene. De gav et godt utgangspunkt for rettens vurdering. Retten fremhevet at det ved den konkrete vurdering av om utgiftene var nødvendige, måtte det tas hensyn til alvorlighetsgrad og risiko for komplikasjoner som svekker ernæringen, sammen med sannsynligheten for at dietten lindrer den ankende parts plager. Etter omstendighetene kan det ytes grunnstønad til diett som ikke er vitenskapelig anerkjent.
Retten viste til flere kjennelser hvor denne oppfatning var lagt til grunn, bl.a. 98/04081, 00/03422 og 00/04067. Retten tilføyde at det i saker som gjelder grunnstønad ved diett, var viktig å få klarlagt hvilke ekstrautgifter som faktisk må ansees nødvendige, både med hensyn til diettens sammensetning og kostnadene ved de enkelte komponenter. Retten kom til at kravet om nødvendig ekstrautgifter var oppfylt i denne saken.
På bakgrunn av uttalelse fra spesialist ved Rikshospitalet, oppfattet retten det slik at utgiftene til en glutenfri diett i denne saken var den samme som for cøliaki, og grunnstønad ble derfor innvilget etter samme sats, nemlig sats 4.
Feiler det deg noe? Ernæringsforslag fra Bjarte
januar 5, 2009
Generelt er jeg overbevist om at de aller fleste plager vi får, har sin rot i dårlig, utilstrekkelig eller uheldig ernæring. Spesielt plager som kommer snikende, autoimmune sykdommr, degenerative sykdommer, og selvfølgelig også allergier. Og sentralt i dette står mage-tarmsystemet og fordøyelsen, Majoriteten av den vestlige verden har et fordøyelsessystem som IKKE fungerer optimalt. I såkalte primitive samfunn er det MOTSATT, det er et tankekors….
Uansett, her skal du få noen råd..
Kortversjonen er:
PÅ ET GENERELT GRUNNLAG VIL JEG SI – TEST DEG FØR DU GÅR I GANG MED DIETTREGIMER!
Om du da på diett og gjerne føler deg bedre, risikerer du å maskere de viktige indikatorene for å kunne avdekke en mulig allergi/intoleranse, pluss at du kan i verste fall få for lite av viktige næringsstoffer.
Aller først, les disse sidene;
npif.no og neurozym.com.
Søk kunnskap og innsikt på dise hjemmesidene, reflekter og deretter ressoner deg frem til hva som er relevant for deg. For å stille gode spørsmål om et tema, må man jo ha litt kunnskaper om det.
DERETTER, dette er hva JEG vil råde deg til og som fungerte for MEG, det vil jeg understreke. . Jeg sier ikke at det er det beste for DEG, men du kan ikke gjøre mye feil om du i hovedsak følger denne fremgangsmåten:
1. Du skal ha spist «normalt» , altså «dårlig» i minst 3-4 uker før du testr deg.
2. Bestill test-kit fra neurozym, se hjemmesiden, dette består av et reagensglass med kork, en isoporboks og en pose tørris. Ta morgenurin etter anvisning og frys ned UMIDDELBART, da har du gjort det og kan begynne på det tidkrevende.
2. Gå til fastlegen din og be om å få deg testet på allergi/intoleranse mot gluten (kormprotein) og kasein (melkeprotein), kvikksølv og andre allergier. Generelt , det han har mulighet og faktisk plikt til å gi deg, husk at du er hans kunde:) DA vil han tilby stort sett blodprøver, urin på kvikksølv, og disse kan avdekke en del, men SANNSYNLIGVIS ikke alt.
DERFOR
3. OM din egen lege ikke kan være din såkalte rekvirent overfor neurozym, se på listen over godkjente rekvirenter inne på neurozym sin hjemmeside.
Da er du klar for å sende urinprøven til Neurozym for analyse. Anbefaler å sende innen tirsdag/onsdag, så laboratoriet kan håndtere prøven forskriftsmessig FØR helgenø Da blir den ikke blri unødvending oppvarmet og står i uheldige omgivelser. Dette kan nemlig sette igang prosesser i urinen og maskere peptidnivået.
4. Dra gjerne til Oslo etter forhåndsavtale med Balder-klinikken (se balder-klinikken.no). Det er først på slike steder man får en GRUNDIG test, der min hveteallergi ble avdekket. I tillegg tester de kroppens grunnfunksjoner, om du har cøliaki, lever, nyre, etc, pluss vitamin og mineral-tilstanden. La oss kalle den primærtesten , kostet meg ca.1200,- pluss reisen frem og tilbake.
Ønsker du å ta en UTVIDET matintoleransetest (ca.115 matvarer!) hos Balder, koster det deg nye 2500-4000 kroner, avhengig av dollarkurs. Jeg tok den et halvt år etter den FØRSTE testen hos Balder (primærtesten), og parallelt med min ANDRE primærtest hos Balder. Jeg anbefaler at du like gjerne gjør det med en gang.
4. Når resultatene kommer fra Neurozym og Balder, diskuter da med henholdsvis rekvirenten og fagpersonen hos Balder
5. SÅ kan du gå igang med diett, og gjerne probiotika for å assistere tarmbakteriene, og kutte ut en og en matvare (eliminasjonsmetoden). Evt gjøre som meg, etter noen måneder med noe jeg TRODDE var en glutenfri diett, men med fortsatte plager (pga at jeg fortsatt spiste litt gluten, drak øl med peptider i og ølgjær som jeg SENERE fikk vite at jeg ikke tålte) velge MOTSATT strategi, til det basiske, og BARE spise garantert ren mat og deretter INTRODUSERE mistenksomme matvarer en etter en. Men - alt dette er litt lengre frem i løypa. ’
Jeg har masse tips og råd og oppskrifter i så henseende.
MINE ANBEFALTE DIETTPRINSIPP
1. Tenk i utgangspunktet at maten skal være så ren og ubehandlet som praktisk mulig. Spesielt på det jeg kaller volum-mat, altså det du spiser mye av og ofte. Man trenger ikke pulvermat. Må du ha posesaus/supper, velg alternativ uten hvete.
2. Kutt ut helst ALLE melkeprodukt, du kan eventuelt innta syrnede melkeprodukt og oster med sopp/penicillin.
3. Kutt ut all gluten OG hvete og gjær (bake/ølgjær). Jeg har spist riskaker til å ha UNDER pålegg. Ellers fins det glutenfri alternativ, basert på mel av ymse slag (potet, mais, dinkel, tapioka, amaranth, ris etc,,) har ikke selv utforsket dette ennå, vil prøve etter hvert.
4. Spis mye salater, gjerne med bønner, sardiner , reker, etc. Bruk gode oljer, f.eks oliven, raps og soya.
5. Kok opp mye når du først koker op. Jeg har alltid flere poser med frossen ris, belgfrukter (bønner, linser, kikerter og erter), kjøtt, fisk, fugl etc, . Da er det lett å tine i mikro og lage en pannerett.
6. Jeg lager mye fisk på grønnsakseng, i ovn eller i gryte. Spar på kraften
7. Lag gjerne shaker og smoothies, men begrens eller KUTT UT melken, det fins alternativ, Soyamelk rismelk, etc. Bruk gjerne egg, mandler, nøtter og kjerner i, da blir den ekstra næringsrik. Shaker og smoothies kan fryses
8. Nøtter, solsikkekjerne/gresskarkjerne og mandler. Surna grønnsaker kan kjøpes i digre plastflasker med skrukork på innvandrerbutikker. Det er godt til mye, som pickles til maten og snack. I tillegg er det bra for fordøyelsen
9. Smaksforsterker jeg bruker mye av er chilisaus , chutneyer, karripastaer på glass med diverse smaker, soltørkede tomater, tomatpure, fishsauce, lime, sennep, rømme, matfløte. Ellers er det jo et utall av produkter på glass og i boks i markedet som kan anvendes. Men jeg anbefaler at du velger enkle og rene produkter (se varedeklarasjon), selv om smaksforsterkere aldri vil bli volum-mat, se pkt 1.
10. Begrens sukkerinntaket til et minimum, benytt eventuelt fruktose. Spis heller tørket frukt, svisker eller rosiner
Lykke til!
Mvh
Bjarte
Historien til Bjarte Aasland
januar 5, 2009
Jeg har gjort meg en del tanker rundt min erfaring, og jeg er av den oppfatning at en ubalanse slik den jeg har erfart, har vidtrekkende konsekvenser, familiært, sosialt og økonomisk. Derfor er det meget interessant å sette fokus på lidelsen og sette den inn i større sammenhenger, slik at folk blir oppmerksomme på hvor stor betydning feil mat kan ha. Derfor ønsker jeg å dele min historie med andre slik at det kanskje kan inspirere, informere og hjelpe andre til en bedre hverdag for seg eller sine.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært opptatt av kosthold, ernæring og trening. Har generelt hatt et sunt kosthold og bedrevet regelmessig trening. Selv trodde jeg at jeg tålte all mat, og har ikke lagt noen restriksjoner på meg selv i så måte. Fra rundt midten av tiåret (2004- 2005) merket jeg noe var i ferd med å utvikle seg. Jeg følte meg ofte oppblåst, energiløs, sløv og tung i hodet. Opplevde en tidligere ukjent anspenthet, pustebesvær og angst, selv i helt trygge omgivelser. Men jeg tilskrev det livssituasjonen min, og skyldte på familielivet, arbeidssituasjonen, alder, etc. I tillegg kunne jeg merke et redusert kognitivt funksjonsnivå, spesielt knyttet til redusert tale-og språkopplevelse, oppmerksomhet, orienteringsevne, hukommelse, nylæring, initiativ, etc. Lidelsen viste seg også i form av nærmest anfall av melankoli og tristhet, kognitiv svik, en lammende og nummen fornemmelse i og rundt hals og struperegion. Det sistnevnte fenomen har jeg forøvrig sett beskrevet i vitnesbyrd fra andre i PIF-nytt som €lang i ansiktet€. Uansett, ennå falt ikke mistanken på ernæring.
Lidelsen medførte at jeg var i en tilstand og atmosføre preget av å komme gjennom dagene, en navnløs, iskald, totalomfattende livsangst og flukt som sakte men sikkert gikk over til å bli en normaltilstand..Det meste rundt meg , både situasjoner, personer og hendelser var skremmende og noe jeg måtte forholde meg til med stadig større vansker. Da er man kun opptatt av og dominert av sin egen uro, angst og smerte. I et slikt klima er det ikke plass til varme, nærhet, toleranse, forståelse, empati, velvilje eller€¦ kjærlighet
Vanskelighetene med å mestre livet forsterket seg, og det kulminerte med samlivsbrudd i 2006, med påfølgende utflytting til leilighet og et liv alene.
Etter tips fra en kamerat holdt jeg meg unna hvete noen dager etter påske 2007, da merket jeg en viss bedring og forstod at jeg var i ferd med å trykke på de riktige knappene. Jeg gikk helt i kjelleren, det eneste som stod i hodet på meg var å finne ut hva jeg led av og hvordan jeg kunne bli frisk. Og jeg brukte mye tid og ressurser på å identifisere denne fienden, og dermed få innsikt i hvilke våpen jeg skulle bruke for å bekjempe og uskadeliggjøre den.
Leste på internett og andre kilder, prøvde og feilet ved å eksperimenterte med mat, levde en nærmest asosial, vegetativ tilværelse. Mistanken gikk til hjerneskade, Alzheimer, jeg hadde samtaler med min tannlegeonkel om kvikksølvforgiftning og bestilte MR-scan av hjernen. Så, endelig, etter flere konsultasjoner i løpet av 2007 , blod-og urinprøver og vurdering av prøveresultat, både hos fastlege, homeopat, Neurozym og Balder-klinikken i Oslo ble bildet tydeligere. Etter hvert har jeg fått kartlagt hva jeg lider av – hveteallergi, intoleranse mot gluten, øl-og bakegjær og kumelk.
Det var først i november 2007 at det løsnet for alvor, og helsen forbedret seg dramatisk i løpet av kort tid. Fra da av startet jeg en nærmest puristisk praksis angående mat, og spiste kun HELT ren mat, og inntok en homeopatisk basert måltidserstatter og næringsjuice som inneholder større konsentrasjoner av stoffer alle har bruk for. I løpet av få dager våknet jeg fra de mentalt døde, og til et nytt liv, i løpet av uker hadde det nye, forhøyede funksjonsnivået etablert seg. Man kan trygt snakke om før og etter. Sjelden har begrepet hatt større relevans. Det var en opplevelse hinsides det jeg trodde var mulig. Og som i viktighet og omfang kan sidestilles med det å bli far, ingen annen erfaring, hendelse, innsikt, periode i mitt liv, lærdom eller annet har hatt tilnærmelsesvis samme betydning som denne, noengang!
Ifjor var jeg så langt nede at jeg i fremtiden så for meg et uverdig liv med sterke begrensninger. Jeg vurderte flere ganger å gå til legen å få €krykker€, i form av farmasøytisk medisin, da primært mot depresjon og ADHD-symptom (antidepressiva, ritalin, etc). Og i mine svarteste stunder, da alt opplevdes håpløst, var jeg veldig nær å ringe for å bestille time.Jeg hadde også bestilt time for utredning for ADHD., som da naturlig nok etter november 2007 ble kansellert
Nå har jeg et mentalt, følelsesmessig og kroppslig funksjonsnivå og velvære jeg aldri har erfart tidligere. Bedre enn NOEN gang før , og bedre enn jeg trodde var mulig å få det, så raskt og i en alder av 42 år. Jeg har i praksis ikke spist ett kornprodukt/gjærprodukt på snart ett år, og omtrent ikke melkeprodukt på like lang tid. Og har aldri hatt det tilnærmelsesvis bedre.
Det dramatisk forbedrede funksjonsnivået, først og fremst mentalt og kognitivt, men også fysisk, er permanent og i stadig utvikling, takket være riktig ernæring og diett.
Jeg er trygg, rolig, behersket, sterk og kontrollert. Blodsukkeret er stabilt , og jeg er fokusert og konsentrert.
Jeg vil nevne ett aspekt som jeg synes er veldig interessant. Jeg har store deler av livet vært litt stam, nesten uhørlig, en såkalt skjult stammer. Og har hatt et problematisk forhold til mitt språk og min tale. Som nevnt forverret dette seg de siste årene. Tidlig ifjor var jeg på en ukes behandling i Statped Vest i Bergen for mitt angivelige stammeproblem. I dag nærmest ler jeg av det hele, når jeg erfarer hvor mye lidelsen har innvirket på tale-og språkopplevelsen min. Nå er talen tilnærmelsesvis helt flytende, naturlig, uhemmet og rolig.
Først og fremst fordi sentralnervesystemet som jo former tanker, refleksjoner, bokstaver og ord til setninger, fungerer slik det skal. Da kan man forestille seg at det er flere der ute med samme lidelse som går til logoped og andre behandlingstilbud. Erkjennelsen etter den innsikten lidelseshistorikken har gitt meg, sier meg at man må ha et funksjonsnivå i bunn før man går til behandling, enten det nå er for mentale, språklige eller fysiske plager. Og da står ernæring helt sentralt.
Ett annet viktig moment er det jeg har nevnte tidligere, med barndom og oppveksvilkår. Nå ser jeg at jeg feilaktig de siste årene har lagt mye av skylda mi på en begrensende barndom og perifer far, men erkjenner nå at angst, tvang, uro og dysfunksjon i mitt tilfelle i all hovedsak kom av ting jeg spiste som kroppen ikke håndterte, og som plaget den, først og fremst mentalt, med angst, ADHD-symptom og tvang som resultat. I seg selv en erkjennelse med perspektiver langt utover en selv.
Jeg er i bedre form i dag enn noen gang i mitt liv, og jeg har trent mer eller mindre jevnlig 2-5 ganger i uken i over 30 år, helt siden jeg begynte med uorganisert idrett som 8-10 åring. Jeg har mye mer energi, overskudd og kraft enn noen gang, og kroppen responderer mye bedre på trening. I mai 2007 falt jeg på rulleski og slo skulderen stygt, den ble gradvis bedre, men forble vond utover høsten 2007. Det var først etter at jeg fant nøkkelen til mitt helbred i november 2007 at helningskurven skjøt i været i løpet av få uker, og nå kjenner jeg ingenting til skaden. Jeg har hvilepuls på under 50. Mitt sanseapparat er forsterket, min finmotorikk forbedret, og jeg har dramatisk forsterket opplevelse av og evner i tale, musikk og språk. Nå er jeg fritatt for uro, rastløshet, tvang, angst, adhd-symptom, symptomer som blir forbundet med autisme og schizofreni og depresjon. Endelig er livet godt! Så sterkt kan det sies. Når jeg NÃ… opplever fravær av disse symptomene, erkjenner jeg at jeg har hatt det så lenge jeg kan huske, men plagene ble forsterket de siste årene. Og som nevnt innledningsvis kan konsekvensene både individuelt og i ytterste konsekvens samfunnsmessig være store. Personlig har jeg i ettertid erkjent at sykdommen har vært den direkte årsak til eller bidratt til forsterket destruktiv atferd, oppførsel og handlinger, og vært en sterkt begrensende faktor i mitt liv. Ukritisk pengebruk, redusert evne til sosial interaksjon, ineffektivitet og dårlig utnyttelse av ens potensiale er viktigst i så henseende.
Og vitnesbyrd fra NPIF-medlemmer på nett og i medlemsblad forteller meg at vi er flere som har likelydende erfaringer, både mentalt, somatisk og sosialt.
Opplevelsen er ubeskrivelig, takknemligheten og gleden kjenner ingen grenser, ikke sjelden gråter jeg av ren lykke over å ha det så godt. Jeg kunne i dag €med god grunn€ vært fylt av et osean av bitterhet over at ingen, verken hjem, helsevesen eller skole tok tak i dette på mine vegne for 30 år siden. Men tro meg, gleden over det høye funksjonsnivået fortrenger all bitterhet over at ingen har visst om eller tatt tak i dette på mine vegne for lenge siden.
Daglig tar jeg meg i å reflektere over og erfare hvor mye bedre jeg mestrer hverdagslivets oppgaver og plikter, funksjoner, situasjoner og møte med mennesker. Man rekker så mye mer, utfører oppgaver så mye enklere, har mer ro og orden. Selve opplevelsen av tid og det å være i tiden, har endret seg på grunn av dette. For man ser at man har kapasitet til mye mer, når man er frisk, uten unødig angst for oppgaver, situasjoner, personer eller handlingar. Med et sentralnervesystem som virker slik det skal og et mentalt og kognitivt funksjonsnivå de fleste andre tar for gitt, er mulighetene uendelige.
Det har vært et paradigmeskifte, en øyeåpner av rang, og min erfaring har dramatisk endret min virkelighetsoppfatning på flere områder. Først og fremst når det gjelder ernæringsterapi og ortomolekylær medisin, og dens enorme potensiale. Men også den generelle inkompetansen, kunnskapsløsheten, tvilen og skepsisen hos den tradisjonelle legestanden og i skolemedisinen om ernæringsterapiens potensiale. Jeg ble frisk mer på tross av enn på grunn av fastlegen min.
Mitt kosthold er i dag basert på fire prinsipper:
Unngå å spise det kroppen ikke håndterer (matallergi-matintoleranse)
Få i seg større mengder av det alle har godt av (vitaminer, mineraler, sporstoffer, aminosyrer, enzymer etc).
Endre energibalansen til mer sakte karbohydrater og mer protein og fett.
Spise så ren volum-mat som mulig.
Ernæring er uhyre viktig for velvære og funksjonsnivå. Vi tar det som en selvfølge at vi skal puste ren og ubearbeidet luft. Likevel tenker vi ofte ikke over at maten vi putter i oss er bearbeidet og behandlet. Hvorfor ikke være snill med kroppen vår og gi den ren mat også?
Det er mitt utgangspunkt, lager maten fra grunnen av og spiser så ren og ubearbeidet mat som mulig, i praksis tilnærmet steinalderkost med høyt innslag av belgfrukter. Mennesket er genetisk uforandret de siste fleire ti-talls tusen år, og har dermed utviklet oss og levd i samhandling med omgivelsene og de rammebetingelser de satte, angående kosthold etc. De siste 50-100 årene har matvareindustrien presentert oss for så mange nye forbindelser, fargestoffer, konserveringsmiddel, behandlingsmåter etc, at det er ikke det minste rart at en del av oss reagerer. Det er etter min oppfatning det største ufrivillige ernæringpolitiske eksperiment noensinne, og fremstår nærmest som et institusjonalisert statlig og sosialt overgrep. Men man trenger heldigvis ikke å underkaste seg det. Bare så synd at ernæringsinformasjonen til befolkningen gjennom media, skoleverk, statlige institusjoner og profesjoner er så unyansert, forvirrende, usystematisk og fragmentert. Det er ikke lett å orientere seg i den informasjonsjungelen for den alminnelige borger.
Jeg føler meg priviligert som har fått ta del i, og nyte godt av mulighetene ernæringsterapi gir. Det er en virkelighet få mennesker utenfor profesjonsmiljøene vet finnes, noen flere har intellektuell kapasitet til å ane eksisterer, men som sørgelig få tar konsekvensene av.
Majoriteten av befolkningen i den «moderne» vestlige sivilisasjon pådrar seg nemlig sakte men sikkert plager, ubalanser og unødvendig tidlig død som følge av uheldig kosthold og livsstil. Men det skjer så sakte at man tror man lever….
Min erfaring har perspektiver langt utover meg selv, og jeg har allerede rådgitt, bistått og ansporet flere mennesker til å reflektere over sin egen og andres ernærings-og diettsituasjon i lys av plager de har av forskjellig karakter. Flere av disse har gitt tilbakemelding om at de grunnprinsippene jeg anvender, som egentlig er veldig enkle og greie, virker veldig positivt.
Jeg har kjempet en hard og vond kamp, og vært gjennom mitt livs mørke. Hadde det ikke vært for mine tre barn og min kamerat som rådet meg til å forsøke hvetefri diett som en begynnelse, vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde ut. Jeg kan med stolthet og ydmykhet si at kampen er kronet med hell, uten bruk av ett eneste farmasøytisk produkt. Helbredet har gjort meg til et bedre menneske, smerten er borte, fordi man er fritatt for angsten og uroen.
Dermed har man evne og forutsetning, og naturligvis ØNSKER å nyte livet og samværet med andre mennesker, i stedet for å være opptatt av sin egen smerte og kamp.
Jeg håper at jeg med dette vitnesbyrdet kan sette i gang konstruktive prosesser hos de som leser det. Og dermed kanskje hjelpe andre til et bedre liv. Da er gleden uendelig, og man utøver i praksis det dobbelte kjærlighetsbud. Og hva er mer meningsfylt enn det?
Mvh
Bjarte Aasland
Mjugbakken 7
4048 Hafrsfjord
Bjarte Aasland er 42 år gammel, bosatt i Stavanger og medlem i
NPIF.
