Barnevern og funksjonshemninger
desember 8, 2011
Oppgave fra faget Barnevern og kunnskap:
Må spesielle hensyn tas for å ivareta barnets rett til deltakelse i barnevernets arbeid når barnet har en synlig eller usynlig funksjonshemming?
1. Innledning
2. Begrepsdefinisjon
3. Omfang
4. Teoretisk perspektiv
5. To perspektiver på deltakelse
6. Fra melding til tiltak
6.1 Bekymringsmeldingen
6.2 Undersøkelsen
6.3 Tiltak
7. Avslutning
Litteraturliste
1. Innledning
Tema for denne oppgaven er ”Må spesielle hensyn tas for å ivareta barnets rett til deltakelse i barnevernets arbeid når barnet har en synlig eller usynlig funksjonshemming?”.
Da jeg startet oppgavearbeidet gjorde jeg en rekke søk i forskjellige databaser for å finne empiri utover pensum. Det var lite å finne, både på norsk og på engelsk. Å finne forskning på ”deltakelse” var ikke noe problem. Kombinasjonen ”deltakelse” og ”funksjonshemming” ga også en rekke treff. Men i kombinasjon med ”barnevern” var resultatene få.
Til slutt fant jeg NOVA-rapport 17/11, hvor forskerne ønsket å utforske spørsmålet ”Innebærer det å ha en funksjonsnedsettelse noen særlige utfordringer for barn og unge med behov for hjelpe- eller omsorgstiltak fra barnevernet?” [1]
Dette gjorde de gjennom intervjuer med tidligere barnevernsbarn, fosterforeldre og barnevernsansatte innen saksbehandling og administrasjon (Gundersen, Farstad og Solberg 2011).
Jeg starter oppgaven med å definere enkelte sentrale begreper for så å se på hvor mange barn som berøres av problematikken.
Etter dette går jeg inn på hvilket teoretisk blikk jeg har i oppgaven og på to perspektiver på deltakelse.
I den siste delen av oppgaven drøfter jeg utfordringer i de forskjellige fasene av barnevernets arbeid, fra en bekymringsmelding blir mottatt, via undersøkelsesfasen og til den avsluttende tiltaksfasen.
2. Begrepsdefinisjon
Det er vanlig å skille mellom det å ha en funksjonsnedsettelse, å være funksjonshemmet og funksjonshemmende barrierer.
En funksjonsnedsettelse er trekk hos den enkelte: tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel, eller i en psykisk, biologisk eller fysiologisk funksjon.
Funksjonshemmet refererer til en person hvis livsførsel er vesentlig begrenset pga. funksjonshemmende forhold i omgivelsene.
Funksjonshemmende barrierer oppstår i gapet mellom de krav samfunnet stiller til funksjon og den enkeltes forutsetninger.
Det er verdt å merke seg at en funksjonsnedsettelse ikke nødvendigvis representerer en hemning – en døv person som kun omgås andre døve og som kommuniserer med tegnspråk kan ikke sies å være hemmet i sin sosiale samhandling. (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 32).
I denne oppgaven vil jeg primært forholde meg til barn og unge med funksjonshemminger, men jeg vil også komme inn på de som har funksjonsnedsettelser. Barnevernet kan selv opptre som en funksjonshemmende barriere om de ikke er bevisst det å redusere avstanden mellom den enkeltes forutsetninger og samfunnets krav.
For å unngå å bruke termen ”barn med funksjonshemninger og/eller funksjonsnedsettelser” så vil jeg noen ganger bruke samlebetegnelsen funksjonsforstyrrelser.
Jeg kommer inn på autismespekterforstyrrelser (ASD). Denne gruppen omfatter alt fra høytfungerende Aspergere til språkløse autister. Fellestrekket ved ASD-tilstandene er kvalitative avvik i sosial interaksjon og kommunikasjonsmønster, samt et ”begrenset, stereotypt og repeterende repertoar av interesser og aktiviteter”, og det er bred enighet om disse er forårsaket av biologiske faktorer. (Nasjonal kompetanseenhet for autisme 2011, 26).
I tillegg vil jeg skrive om tilknytningsforstyrrelser. På tross av at dette har vært beskrevet i litteratur tilbake til 1940-tallet, så har det vært få systematiske studier, og det er relativt lite forskning på området. De to formelle diagnosene, ”reaktiv tilknytningsforstyrrelse” og ”udiskriminerende tilknytningsforstyrrelse”, har fellestrekkene at de kun kan diagnostiseres om de oppstår i løpet av de første fem leveårene og ikke kan forklares av utviklingsforsinkelser eller gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (som er diagnosemanualen ICD-10 sin term for ASD). Det antas at patogen omsorg er årsaken til tilstanden, og tilstanden skal være kontekstuavhengig, selv om det siste punktet er omdiskutert. (ibid, 18).
3. Omfang
Det er ikke mye eksisterende forskning på funksjonsforstyrrede barn som er eller har vært i kontakt med barnevernet. I NOVA-rapporten ”Ansvarsfordeling til barns beste?” siteres Guri Dyrendal, som med utgangspunkt i sitt forskningsprosjekt om funksjonshemmedes hjelpetilbud i kommunene konkluderte med at ”Svært få har oversikt over barnevernets funksjonshemmede og utviklingshemmede barn. Ikke engang Barnevernets utviklingssenter vet noe særlig om hvor de er, hvor mange de er og hva slags hjelp de får” (Vernepleieren 03/93, sitert i Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 14).
Forskerne skriver videre at det er deres erfaring at situasjonen nå, nesten tyve år senere, er at vi fortsatt mangler slik kunnskap.
Med sitt studie ønsker NOVA å bøte på dette. Studien er eksplorerende, noe som betyr at den tar sikte på å løfte frem viktige problemområder for å finne problemstillinger som bør undersøkes nærmere (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 14).
I 2010 var saksgrunnlaget ”barnet er funksjonshemmet” i 147 saker. Totalt mottok 49.800 barn og unge tiltak fra barnevernet dette året.
Forskerne karakteriserer disse tallene som ”litt overraskende”, ettersom det er en overhyppighet av barnevernsbarna som mottar hjelpe og/eller grunnstønad i forhold til resten av barnepopulasjonen (11 % vs. 3-4 %) (ibid, 19).
Når man vet at 4-5 prosent av barnepopulasjonen har en funksjonsnedsettelse, så skulle det tilsi at samme gjelder 2-2.500 av barna som er i kontakt med tjenesten årlig (ibid, 14).
Priestley og Rabiee (2003, i Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 20) har kommet frem til at omtrent 25 % av ungdommene i barnevernet i Storbritannia har en form for funksjonshemming. Det er omsorgssvikt som er hovedsaksgrunnlag i 75 % av tilfellene, og funksjonshemming i 4 %.
Med slike tall, og tatt i betraktning den økende interessen det har vært for forskning på nødvendige betingelser for deltakelse og likestilling for barn og ungdom med funksjonsnedsettelser, så fant NOVA-forskerne forbausende lite norsk litteratur om funksjonsnedsettelser og barnevern.
Selv om det er lite litteratur om emnet, så er det positivt å se at Barne, likestillings og inkluderingsdepartementet i Retningslinjene for fosterhjem (2004) skriver særskilt om fosterhjemsplassering av funksjonshemmede barn og utfordringer knyttet til diagnostisering, økonomisk ansvar og det å måtte forholde seg til et stort antall forskjellige instanser og kontor.
4. Teoretisk perspektiv
Min teoretiske innfallsvinkel til tema er kritisk teori, som Reidun Follesø (2005, 154) sier er egnet til ”først å forstå, deretter å betrakte det som er forstått med et kritisk blikk”.
Kritisk teori hadde sitt utspring fra Frankfurterskolen, var fundert i marxistisk teori, og var i utgangspunktet preget av en sterk pessimisme, ettersom det ble postulert at menneskenes tenkning stod i fare for å bli undertrykket i et samfunn som var dominert av en instrumentell fornuft, der varehandelens logikk ble overordnet det dagligdagse livets følelser og rasjonalitet (ibid, 156).
Jürgen Habermas stod for en optimistisk relansering av kritisk teori, nå mindre knyttet til en marxistisk forståelse. Han brukte begrepene ”livsverden” og ”systemverden” for å analysere spenningen mellom hverdags- og systemforståelsen. ”Livsverden” er arenaene hvor mennesker lever sine hverdagsliv. Her har hverdagens språk sin plass. ”Systemverden” er samfunnet ut over hverdagslivet. Språk, tanker og handling følger her en annen logikk, og handlinger er valg mellom strategier og anvendelse av disse (ibid, 158).
Follesø skriver at livsverdenen er preget av det implisitte, før-refleksive og før-kritiske, det som mening og definisjon av situasjonen er basert på. Her forventes følelser – de er ikke bare tillatt.
Kritisk teori kan belyse en koloniseringsdiskurs, slik Henrik Kaare Nielsens gjorde i sin drøfting av ideen om ”livslang læring” i Danmark. Denne ideen var i utgangspunktet noe som vokste frem på grasrot-planet, ble fanget opp av de politiske miljøene og løftet opp til et ideal. Ordene og terminologien ble beholdt, men meningen bak dem endret seg. (ibid, 159)
Elisabeth Gording Stang (2007, 37) bruker Nils Christies term ”konflikttyveri” for å beskrive en parallell til Nielsens koloniseringsdiskurs. Hun uttrykker at barnevernets praksis er ”nokså nedslående” når det gjelder inkludering. Saksbehandlerne forholder seg til systemverdenen når de ”beskriver barnets livssituasjon, forklarer den og gjør den til sin”.
På den andre siden så beskriver Follesø (2008, 162) barnevernets vitensbase som noe som er i stadig forandring. Den består ikke bare av forskningsbasert viten, men vil alltid inkludere kunnskap om livsverden, og ”det relasjonelle innrammes alltid av det kontekstuelle”.
5. To perspektiver på deltakelse
I FNs konvensjon for barns rettigheter av 20. november 1989 (BK) artikkel 12 står det at barn skal ha retten til å danne seg sine egne synspunkter, gi uttrykk for disse på de områder som gjelder barnet og at barnets synspunkter skal vektlegges i forhold til dets alder og modenhet. Videre står det at barnet skal høres i enhver saksbehandling som gjelder barnet, enten direkte eller ved representasjon.
Som Oddbjørg Skjær Ulvik (2009) påpeker i ”Barns rett til deltakelse – teoretiske og praktiske utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn” så er formuleringene i BK lite presise. Konvensjonsteksten gir føringer, men ikke konkrete forslag til praksis. I tillegg så skapes det et implisitt bilde av ”det avgrensede, autonome, kompetente barnet, som er i stand til å uttrykke sine entydige ’synspunkter’” (ibid, 3). Som Ulvik skriver videre, så kan det å knytte rettigheter til kompetanse være utfordrende, ettersom noen må vurdere om barnets kompetanse er tilstrekkelig.
I følge Ulvik så kan deltakelse som begrep lokaliseres i to diskurser; en juridisk rettighetsdiskurs og en sosiokulturell, utviklingspsykologisk diskurs.
Innenfor rettighetsdiskursen så er begrepene ”medvirkning”, ”medbestemmelse” og ”myndiggjøring” sentrale. Utfordringen kan være å omsette disse begrepene i praksis.
Jim Ife (2008) skriver om skillet mellom behov og rettigheter. Sosialarbeidere kan sees på som profesjonelle behovskartleggere. Vi gjennomfører behovsanalyser, ser på individuelle og kollektive behov, snakker om ”umøtte behov”, ”trenger flere ressurser”, ”trenger kartlegging”, og så videre.
Samtidig som vi bruker ”behov” så ofte, så mangler det ofte en konkretisering av hva termen ”behov” egentlig innebærer.
I tillegg til se på og utføre sosialt arbeid som en behovsanalyserende praksis, så må det fokuseres på å definere, realisere og garantere menneskerettigheter.
Positivistisk sett er ”behov” noe som kan objektivt måles og defineres – et fenomen uavhengig av den som vurderer behovene. Det betyr at hvis to sosialarbeidere gjennomfører en behovsanalyse så skal – ideelt sett – svaret bli likt.
Barn har behov for å medvirke, for å myndiggjøres og for å ha medbestemmelse over eget liv. Men ”behov” er verdiladede begreper av natur. De påvirkes av teoretisk fundament og av ideologi. Når det i BK art. 12.1 står ”gi barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet” så stilles det store krav til sosialarbeiderens skjønn.
Det ligger en dualisme i barnekonvensjonens tre hovedprinsipper, de tre P’er: Provision (forsørgelse/omsorg), Protection (beskyttelse) and Participation (deltakelse), som kan være vanskelig å forene. På den ene siden er barn sårbare vesener med behov for å beskyttes, på den andre er de selvstendige individer med selvstendige rettigheter. (Hilde Lidén 2004, 198).
Med andre ord må ”behov” forstås som verdi- og ideologiladede uttrykk heller enn fakta. Samtidig må man ikke glemme at behovsdefinisjoner er basert på en profesjonell analyse av hvilken praksis eller tjeneste som vil gi ønsket resultat i den gitte situasjonen.
Alle mennesker har et behov for å bli sett og hørt; å være deltaker i eget liv. Som vist så er dette også en rettighet i følge BK. Hvordan kan vi sikre at barnet får delta i beslutninger? Hvordan kan vi bevege oss opp et nivå, fra behovsanalyserende til rettighetsfremmende sosialarbeidere?
Harry Shier (2001) presenterer en modell som kan være egnet for å analysere egen praksis når det gjelder deltakelse. Denne modellen, en praksisfokusert videreutvikling av Roger Harts ”deltakelsesstige”, er basert på fem nivå. Innenfor hvert nivå stilles tre spørsmål for å identifisere profesjonsutøveren og tjenestens grad av forpliktelse til nivået: ”åpninger”, ”muligheter” og ”forpliktelser”.
Første nivå er at ”barn lyttes til”. Innenfor dette nivået defineres sosialarbeidernes/tjenestens forpliktelse ved spørsmålene ”er du forberedt på å lytte til barn?”, ”arbeider du på en måte som legger til rette for at du kan lytte til barn?” og ”er det et krav om at barn må lyttes til innenfor deres praksis?”.
Andre nivå er ”barn støttes i å uttrykke sine meninger”.
Minimumspunktet for å kunne si at praksis er i tråd med BK ligger i overgangen fra tredje nivå ; ”barns meninger tas med i betraktning” med forpliktelse definert av spørsmål 3; ”er det et krav om at barns meninger vektlegges?” til fjerde nivå; ”barn involveres i beslutningsprosessen”, spørsmål 1; ”er du forberedt på å involvere barn i beslutningsprosessen?”.
I det femte nivået står det ”barn er med på å dele makt og ansvar for beslutninger”.
(Ibid, 111.).
Shier har blitt kritisert for å være tradisjonell og hierarkisk (Ulvik 2009, 5) og hans femte nivå kan oppleves som problematisk hvis man regner Foucault sitt maktbegrep som valid, ettersom ”makt” i et slikt perspektiv er relasjonell, ikke noe iboende.
Innenfor sosiokulturell utviklingspsykologi er det umulig å være ikke-deltakende, ettersom all handling og samhandling sees på som deltakelse, uavhengig av hvor aktivt eller passivt subjektet er (Ulvik 2009, 6). Barns utvikling skjer i interaksjon med andre, og graden av og formen for deltakelse er i stadig endring.
Michael Gallagher (2008) har skrevet om barns deltakelse sett i et maktperspektiv hentet fra Foucault. For å skape mer empiri om deltakelse så kan dette perspektivet være et teoretisk utgangspunkt. Et premiss for hans diskusjon er at alle aktiviteter som man grupperer sammen under rubrikken ”deltakelse” involverer makt (ibid, 395).
Foucault så ikke på makt som en ”vare” man innehar, men en situasjon hvor man handler ovenfor en annen for å påvirke handlingene til den andre (ibid, 402). Makt er ikke noe materielt, men en generell term for spesielle handlinger.
Dermed er ikke makt noe som er sentralisert i klasser eller institusjoner, men fordelt i nettverk av små, lokale praksiser. Ut i fra en slik forståelse er det ikke fruktbart å tenke seg barns deltakelse som en prosess hvor de har ”fått” makt fra de voksne, men heller å studere hvordan makt utøves i interaksjonene mellom individene, og her ser vi hvorfor Shiers femte nivå; at barn ”er med på å dele makt og ansvar for beslutninger”; kan oppfattes å stå i motsetning til Foucaults syn på makt. (ibid, 403).
Makt er med andre ord relasjonell. Man har ikke makt, man utøver makt ovenfor andre. Makt involverer alltid to eller flere mennesker eller institusjoner.
Makt kan sees på som et flettet system med forskjellige styrkegrader. En institusjon, for eksempel administrasjonen på en skole, kan ha makt av en annen styrkegrad enn det et barn har, men allikevel kan administrasjonen påvirkes av barnets situasjonelle maktutøvelse. Hvis barn velger å la være å gå på skolen så vil dette kunne ha konsekvenser for administrasjonen. Selv om barnet ikke nødvendigvis har direkte innflytelse ovenfor administrasjonen så har det påvirkningskraft gjennom sine relasjoner med lærerne, foreldrene, elevrådet og så videre. (Gallagher 2008, 403).
Foucault innrømmer at makt er intensjonal; at maktutøvelse kan ha som mål å tilfredsstille gitte objektiver; men samtidig så etterlyser han en vurdering av effektene av maktutøvelsen fremfor intensjonene ettersom intensjonene og effektene ikke nødvendigvis står i forhold til hverandre – og av og til kan være direkte motstridende. Maktens rasjonalitet må derfor søkes i studier av effektene, ikke i studier av intensjonene. (ibid, 400). Gallagher sier at
… a Foucaldian approach to studying the effects of participation would be less systematic, more interpretative, and hopefully both more exiting and more unsettling. It would involve telling unexpected, passionate stories […] about participation, rather than making claims to objective truth (ibid, 403).
Det er mulig å se en parallell til denne forståelsesmodellen i et sentralt premiss i sosiokulturell teori. Innenfor denne tradisjonen er all handling og samhandling å forstå som deltakelse, og dette gjelder uavhengig av hvordan subjektet opptrer. I en slik tilnærming så er det ikke noe spørsmål om det finnes deltakelse, men spørsmålet er ”Hvordan deltar dette barnet, hvilke muligheter for deltakelse finnes for dette barnet eller denne gruppen, hvordan kan deltakelsesmuligheter styrkes for disse barna?” (Gulbrandsen og Ulvik 2008 i Ulvik 2009, 6).
Sentrale begrep innenfor deler av sosiokulturell teori er ”mening” og ”meningsskaping”. Er ”mening” en sannhet som kan bringes frem, ren informasjon som uttrykkes hvis sosialarbeideren bare trykker på de rette knappene hos barnet, eller er ”mening” noe som må sees i kontekst? (Ulvik 2009, 6).
Ulvik skriver om Anja, en 11 år gammel jente med en ”klassisk og tidløs barnevernshistorie”. For Anja var det viktig at hun var en aktør i avgjørelsen om at hun skulle omsorgsovertas; hun ”hadde pakket lite grann” som Ulvik siterer (ibid, 7). Å fortelle henne at det ikke var hennes ”skyld”, noe som er en utbredt praksisanbefaling i barnevernet, ville kunne ha tatt fra henne hennes agentiske meningskonstruksjon. En bedre praksis vil derfor være å ”utforske det spesifikke barnets forståelse, for så å bidra med tilpasset støtte” (Ulvik 2009, 8).
6. Fra melding til tiltak
Hvis vi ser på barnevernets kontakt med funksjonshemmede barn som en tidslinje, fra bekymringsmeldingen som initierte kontakten via undersøkelsesfasen og frem til frivillige eller tvangstiltak, hvilke særskilte utfordringer kan vi identifisere? Hvilke spesielle hensyn må tas?
6.1 Bekymringsmeldingen
Når en bekymringsmelding kommer inn til barnevernet, kan barnets funksjonsforstyrrelse være en konfunderende variabel, i den betydning at det både påvirker de krav som stilles til foreldrenes omsorgsevne og omsorgssituasjonen i seg selv, både årsak og effekt.
Barnevernslederen må vurdere grunnlaget for bekymringsmeldingen.
Er det grunn til å tro at foreldrenes omsorgsevne er utilstrekkelig?
Eller har de normal omsorgsevne, men problemer har oppstått siden barnets særskilte omsorgsbehov ikke har blitt møtt på en tilstrekkelig god måte hos andre etater? (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 62).
Hvis omsorgsevnen er utilstrekkelig, så skal saken gå videre til undersøkelse på vanlig måte. Hvis omsorgsevnen ikke er problemet, så betyr ikke det nødvendigvis at barnevernslederen eller dens stedfortreder skal la være å sende saken videre til undersøkelse.
Saksbehandlerne og barnevernslederne som ble intervjuet i NOVA-rapporten var ikke helt avklart på hvilke ansvar de hadde i slike saker, men det kan argumenteres for at Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (bvl.) § 4-1, hensynet til barnets beste, tilsier at barnevernet skal agere også hvis det er andre etater som ikke oppfyller sine forpliktelser. Dette styrkes også av bvl. § 4-4 andre ledd, hvor det står at ”Barneverntjenesten skal, når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det, sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien” (min uthevning).
6.2 Undersøkelsen
I sin masteroppgave studerte Berit Skauge (2010) barnevernsmapper for å finne ut om barnet ble hørt. Resultatet var nedslående: i 70 % av tilfellene var det ikke spor å finne av at barnet hadde blitt hørt; det var ingen direkte kontakt mellom saksbehandler og barn. Dette var i saksmappene fra 2009, og tilsvarende tall i 2000 var 40 %.
Ettersom barneloven i 2003 ble endret slik at aldersgrensen for at barn skulle informeres og høres gikk fra 12 til sju år, skulle man tro at trenden ville gå den andre veien. Skauge organiserte fokusgrupper med saksbehandlere for å belyse problemet, og sier til Adresseavisen (Ellingsen og Rise 2011):
Deres opplevelse er at de snakker mer med barna enn tidligere. Og det er riktig at barn omtales mer i 2009 enn i 2000. Men deres egen stemme, synes i svært liten grad. Kanskje er noe av forklaringen at vi som barnevernsarbeidere selv mener at vi har et barneperspektiv. Men at det vi kaller barneperspektivet egentlig er det vi voksne mener er barnets perspektiv.
Er dette et eksempel på en koloniseringsdiskurs? Det kunne være interessant å utforske på hvilket nivå av Shiers hierarki saksbehandlerne og tjenesten opplever at de befinner seg.
Å gjennomføre undersøkelser med funksjonshemmede barn kan by på spesielle utfordringer. Her vil jeg løfte frem en spesiell problemstilling, nemlig saker hvor et sentralt spørsmål er hvorvidt årsaken til barnets problemer ligger i tilknytningsforstyrrelser eller autismespekterforstyrrelser.
I møte med saker som disse så er barneverntjenesten avhengig av samarbeid med eksterne tjenester, primært barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) i forhold til utredning, diagnostisering og tiltak, og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) når det gjelder problemer i forhold til skolen.
Tidlig i undersøkelsen tar ofte saksbehandleren et valg. ”Enslig mor. Sliten. Ustabilt liv. Flere kjærester. Egne problemer. Her må vi se på samspillet.”.
Barn og mor sendes på familiehjem. Personalet der observerer manglende kommunikasjon, stereotypisk atferd og ritualer. Når de en sjelden gang kommer i kontakt med barnet så er kontakten uvanlig.
Mistanken om tilknytningsforstyrrelser blir sterkere, og barnevernet bestemmer seg for to tiltak: støtte til barnehage og råd og veiledning i hjemmet.
Barnet utvikler stadig mer problematferd på tross av barnevernets intervensjon. Til slutt vurderes situasjonen som så alvorlig at saken går til fylkesnemnda, og barnet plasseres i et forsterket fosterhjem.
La oss nå se hvordan et lite skifte i perspektiv kan gjøre en stor forskjell i denne hypotetiske saken.
I stedet for å først tenke ”samspill” så er saksbehandleren usikker. Hun har forsøkt å snakke med barnet selv, og hun opplever en uro. Hva er det med dette barnet?
Hun tar kontakt med BUP, og ber om en grundig utredning. BUP vurderer at både ASD og tilknytningsforstyrrelser kan være en kausal faktor, og barnet henvises derfor videre til et av kompetansesentrene for autisme.
Barnet får en diagnose innenfor autismespekteret, og dette utløser strukturerte tiltak i hjemmet, avlastning og et spesialtilpasset barnehagetilbud.
Rapporten ”Autismespekterforstyrrelse eller tilknytningsforstyrrelse” (Nasjonal kompetanseenhet for autisme 2011, 73) skriver i den avsluttende kommentaren følgende
… [Det] er lite forskning på temaet, og dermed nødvendigvis stor mangel på kunnskapsbasert praksis i feltet. I påvente av forskning og fagutvikling bør det utvises stor varsomhet og ydmykhet i vurderinger og tiltaksvalg.
Det vil være alvorlige konsekvenser av feilvurderinger.
Det er ikke akseptabelt at noen barn med ASD ikke gjenkjennes som sådan, men feilvurderes som tilknytningsskadde, og i verste fall fjernes fra familien sin på feilaktig grunnlag. Det er heller ikke akseptabelt at barn med ASD ikke får den hjelp de har krav på fra samfunnets side dersom de lever under dårlige omsorgsvilkår.
Men det skal ikke så mye til for å gjøre store endringer. Vi ser at saksbehandlerens undring, kombinert med godt tverrfaglig samarbeid, har flyttet barnet fra første nivå i Shiers hierarki opp til det som ut i fra en Foucaulsk maktforståelse må kunne si å være femte nivå.
6.3 Tiltak
I NOVA-rapporten (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 62) ble barn med funksjonshemminger av flere saksbehandlere kalt ”gråsonebarna”. De omfattes av flere lovverk, bl.a. barnevernloven og sosialtjenesteloven, og tiltak i henhold til de forskjellige lovene dekkes av forskjellige etater og budsjett.
Dette kan føre til strukturelle hinder som kan påvirke barnets mulighet for deltakelse.
Hvis kommunen hvor barnet er hjemmehørende (omsorgskommunen) ønsker å plassere barnet i en annen kommune (fosterhjemskommunen) så vil det være forsterhjemskommunen som må dekke de utgifter som ikke er relatert til barnevern. Dette kan medføre store utgifter for fosterhjemskommunen.
I NOVA-rapporten (ibid, 107) forteller Bernt sin historie. Han har cerebral parese, sitter i rullestol og er avhengig av assistent.
Da han var ti år gammel, ti år etter at første bekymringsmelding ble sendt til barnevernet, ble Bernt flyttet på barneverninstitusjon. To år senere fant omsorgskommunen et potensielt fosterhjem i en annen kommune. Prosessen med å bli kjent med hverandre startet, og etter en tid tok omsorgskommunen kontakt med fosterhjemskommunen, som inntil da ikke hadde vært involvert. Fosterhjemskommunen så på utgiftene Bernt ville påføre kommunen, og en konflikt oppstod hvor både fosterforeldrene og Bernt ble involvert. Fosterforeldrene ble kontaktet av en representant fra barnevernet som ba dem ”takke nei til Bernt fordi funksjons- nedsettelsen vil påføre fosterhjemskommunen store ekstrakostnader” (ibid, 111) og Bernt fikk beskjed om at han muligens ikke kunne flytte til fosterhjemskommunen allikevel. Denne konflikten pågikk i nærmere et år, og ble ikke løst før en saksbehandler i omsorgskommunen skar gjennom og satte opp en avtale om at kommunen påtok seg alle kostnadene ved plasseringen.
Nå, 10 år senere, sier Bernt selv om situasjonen (ibid, 111):
Der gjorde barnevernet en stor svikt, de lot meg bli kjent med en familie som var godkjent som fosterfamilie, men fosterhjemskommunen ville ikke ha meg, så de (kommunene) kranglet mens jeg prøve å bli kjent med fosterforeldrene. Så jeg var jo veldig usikker på om jeg skulle tørre å bli kjent med dem, liksom – skal jeg flytte dit eller ikke?
Her ser vi kontrasten mellom Bernts livsverden og systemverden tydelig. NOVA-forskerne uttrykker at det er et gjennomgående trekk hos deres informanter at ulike offentlige instanser både synes å mangle kompetanse på omsorgssvikt kombinert med funksjonsnedsettelse, og forståelse for betydningen av slik dobbelt-kompetanse (Gundersen, Farstad og Solberg 2011, 112).
7. Avslutning
De såkalte ”gråsonebarna” gir store utfordringer på flere plan for barneverntjenesten og for den enkelte saksbehandler. Etter å ha skrevet ferdig denne oppgaven sitter jeg med flere spørsmål enn svar.
Hvem skal tolke barnas behov, og hvor skal midlene til behandling og tiltak hentes fra; hos barnevernet, sosialtjenestens eller helsetjenesten?
Hvem skal samordne og lede arbeidet som gjøres når flere tjenester er involvert?
Er barnas problemer påført dem eller kan man finne årsaksforklaringer i deres konstitusjon? Er det mulig å finne entydige svar på dette, og er de i så tilfelle interessante?
Det er å håpe at studier som NOVA-rapporten kan bety et økt fokus på denne sårbare gruppen, slik at vi kan finne løsninger for å gi dem et bedre liv gjennom kompetanseøkning og systemendringer og dermed gi dem en opplevelse av å være agenter i eget liv.
Litteraturliste
Ellingsen, Lajla og Marit K. By Rise. 2011. Barnets stemme borte i egen sak.
Adresseavisen. 11.04. http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1616132.ece. Lastet ned 12.11.11
Follesø, Reidun. 2005. Kritisk teori i sosialt arbeid. Kritisk sosialt arbeid. Å
analysere i lys av teori og erfaringer, Siv Oltedal (red). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Gallagher, Michael. 2008. Foucault, power and participation. International Journal of
Children’s Rights, 16, 395-406
Gulbrandsen, Liv Mette og Oddbjørg Skjær Ulvik. 2008. The concept of
participation: Sociocultural and legal aspects. Paper presented at ISCAR’s second international conference, San Diego, 9-13 sept.
Gundersen, Tonje, Gunhild R. Farstad og Anne Solberg. 2011. Ansvarsfordeling til
barns beste? Barn og unge med funksjonsnedsettelser i barnevernet. Oslo: NOVA.
Ife, Jim. 2008. Human Rights and Social Work: towards rights-based practice. UK:
Cambridge University Press. Hentet fra egne notater i emnet “Sosialt arbeid og menneskerettigheter” HiO 2011.
Lidén, Hilde. 2004. Barns rettigheter – en realiserbar intensjon? Tidsskrift for
velferdsforskning, 7, 196-212
Nasjonal kompetanseenhet for autisme. 2011. Autismespekterforstyrrelse eller
tilknytningsforstyrrelse. Kunnskapsstatus i forhold til likheter, komorbiditet og differensialdiagnostiske utfordringer. Oslo: Autismeenheten.
Priestley, M. og P. Rabiee. 2003. Young Disabled People and the ‘New
Arrangements’ for Leaving Care in England and Wales. Children and Youth Services Rewiew, 25(11): 863–90.
Retningslinjer for fosterhjem. 2004. Fosterhjemsplassering av funksjonshemmede
barn. Barne-, Likestillings- og inkluderingsdepartementet. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/tema/barnevern/retningslinjer-for-fosterhjem/17.html?id=415716. Lastet ned 09.11.11
Shier, Harry. 2001. Pathways to participation: Openings, opportunities and
obligations. A new model for enhancing children’s participation in decision-making, in line with Article 12.1 of the United Nations’ Convention on the Rights of the Child. Children & Society, 15, 107-117.
Skauge, Berit. 2010. Er det noen som vil høre på meg? Masteroppgave i sosialt
arbeid. Trondheim: NTNU.
Stang, Elisabeth Gording. 2007. Barnets rett til deltakelse i barnevernsaker. Kritisk
Juss, 33, 36-56.
Ulvik, Oddbjørg Skjær. 2009. Barns rett til deltakelse – teoretiske og praktiske
utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol 46, 12, 1148-1154
Barns rett til en tilstrekkelig levestandard
april 6, 2011
Sosialt arbeid og menneskerettigheter. Eksamensoppgave 31.03.11
Barns rett til en tilstrekkelig levestandard.
Og en kvinne som holdt et barn mot sitt bryst sa, Tal til oss om barn.
Og han sa
Dine barn er ikke dine barn.
De er sønnene og døtrene til Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg men ikke fra deg,
Og selv om de er med deg så tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper men ikke deres sjeler,
For sjelene deres hviler i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, selv ikke i dine drømmer
(Kahlil Gibran 1923)
Eksamen mars 2011
Høgskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag, Masterstudiet i sosialt arbeid
av Håkon Rian Ueland
Innledning
Jeg har valgt å svare på oppgave 1. Den omhandler barns rett til en tilstrekkelig levestandard etter menneskerettskonvensjonene. Jeg vil i første del av denne oppgaven kort redegjøre for disse rettighetene, før jeg i del to vil drøfte utfordringer disse medfører for det sosiale arbeidet i arbeids- og velferdsforvaltningen.
For å kunne jobbe rettighetsbasert må sosialarbeideren ha fokus på rettighetene. Det høres muligens innlysende ut, men sosialarbeideren kan bli så fokusert på de behov som han mener at klientene har at han glemmer rettighetene slik de er nedfelt i menneskerettskonvensjonene. Ut i fra dette kan Jim Ife (2008) sine tanker om behovs- vs. rettighetsbasert arbeid være en hjelp til godt sosialfaglig arbeid, og jeg drøfter implikasjonene av disse i del to.
I del to har jeg også brukt Komiteen for barnets rettigheters avsluttende merknader [1] (FN 2010) som kom den 29. januar 2010. Denne rapporten går inn på en rekke problemer som komiteen mener Norge må gjøre noe med, og jeg har inkludert noen få av disse.
Jeg har søkt å finne frem til aktuelle saker fra media som eksempler.
Del 1
I Verdenserklæringen om menneskerettighetene vedtatt den 10. desember 1948 står det i artikkel 25 at
Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for han og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
Dette er rettigheter som enhver, også barn, har. Det står videre i artikkel 25 at ”Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp.”.
Ved å slutte seg til Verdenserklæringen har partene bundet seg til å omsette idealene beskrevet her til bindende rettslige forpliktelser som også skal følges i praksis (Mons Oppedal 2010, 6). Verdenserklæringen gir ikke bindende regler, og kalles derfor for ”soft law”, men i og med at den har tilslutning fra nærmest alle lands politiske myndigheter så har den stor politisk kraft (ibid, 7).
En tilsvarende formulering som i Verdenserklæringen finner vi i den Internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 16. desember 1966 (ØSK), hvor det står at ”Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold.” (ØSK art. 11). ØSK er inkorporert i norsk lov, og har forrang ved motstrid med andre nasjonale lover.
FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. November 1989 (Barnekonvensjonen – BK) er også inkorporert i norsk lov, og har også forrang ved motstrid. I artikkel 27 i BK står det at ”Partene anerkjenner ethvert barns rett til en levestandard som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling.”. Her ser vi at levestandarden skal være tilstrekkelig for barnets utvikling på en rekke områder. Det er ikke nok at barnet har retten til liv, slik det står i den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) av 4. november 1950 (art. 2): ”Retten for enhver til livet skal beskyttes ved lov.”. I BK har partene definert fem aspekter ved barnets utvikling, og det settes krav om at levestandarden skal være ”tilstrekkelig” for barnets utvikling på disse områdene. Samtidig må barnets beste være det grunnleggende hensyn, slik det påpekes i BK artikkel 3.
Videre i artikkel 27 i BK står det at det er foreldrene eller andre foresatte som har det primære ansvaret for å sikre barnet disse rettighetene, avgrenset av sine evner og økonomiske muligheter.
Oppedal (2008) skriver at i tillegg til å dekke barnets fysiologiske behov, den første av de fem aspekter artikkel 27 inkluderer, så skal de fire gjenstående dekkes ”gjennom et positivt familiemiljø, gjennom utdanning og skolegang og gjennom sosialt samkvem med andre, herunder gode muligheter for lek og fritid og deltakelse i kulturelle aktiviteter” (ibid: 192).
Partene skal hjelpe foreldrene. Ved behov skal de ”sørge for materiell hjelp og støttetiltak, særlig med hensyn til mat, klær og bolig” (BK, art. 27 nr. 3). Her kommer det et ressursforbehold inn: denne hjelpen skal skje ”innenfor rammen av sine midler” (ibid, art.), et ressursforbehold vi også finner i artikkel 4 av BK . Men, som Oppedal (2008, 202) påpeker, så har ressursforbeholdet ”neppe særlig betydning i Norge, hvor nasjonens ressurser må antas å tillate full oppfyllelse av forpliktelsene når det gjelder barns rett til en tilfredsstillende levestandard”.
Det er flere av Barnekonvensjonens artikler som berører barnets levestandard, og som utdyper og utfyller artikkel 27. Artikkel 5 sier at barnet skal ha veiledning og støtte ”tilpasset dets gradvise utvikling av evner og anlegg”; artikkel 12 og 13 beskriver barnets ytringsfrihet og rett til å bli hørt i saker som angår det; artikkel 16 behandler barnets rett til å beskyttes mot ”vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv”; artikkel 24 ”anerkjenner barnets rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard og til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering”; artikkel 26 viser til barnets rett til sosiale trygdeytelser; artikkel 28 viser til barnets rett til utdanning som er ”obligatorisk og gratis for alle” og artikkel 31 definerer barnets rett til hvile og fritid, samt dets rett til å delta i ”det kulturelle og kunstneriske liv”.
I tillegg til disse artiklene så inneholder Barnekonvensjonen en rekke artikler som omtaler spesielle omstendigheter, så som adopsjon, fosterhjemsplassering, flyktninger, fysiske eller psykiske utviklingshemninger og religionsfrihet. Disse vil også være faktorer som må tas med i betraktning når man skal vurdere hva som er ”tilfredsstillende levestandard” for hvert enkelt barn.
Del 2
Behovsperspektiv eller menneskerettighetsperspektiv?
Jim Ife (2008, 101) sier at menneskerettigheter er diskursive; de skapes og gjenskapes kontinuerlig gjennom dialog, heller enn å eksistere i en objektiv, positivistisk form. Det kan argumenteres for at menneskerettighetene i realiteten eksisterer i en objektiv, positivistisk form, nemlig de forskjellige konvensjonene som har sprunget ut av Verdenserklæringen, og at Ifes påstand dermed ikke er gyldig.
Ife sitt utgangspunkt er at sosialarbeidere ofte jobber behovsorientert i stedet for med et rettighetsperspektiv. Dette virker umyndiggjørende og hemmende for klientene. Klienten blir kategorisert, hans problemer likeså, og etter at sosialarbeideren har gjennomført en behovsanalyse så får han presentert et tilbud om hva tjenesten kan tilby. Hvis sosialarbeideren har et rettighetsperspektiv vil han sammen med klienten måtte finne frem til hvilke behov som må dekkes for at klienten skal få oppfylt sine rettigheter. Det er sosialarbeideren sin rolle å kjenne til klientens rettigheter, og informere ham om disse.
Slik jeg forstår Ife så er det blant annet bruken av menneskerettigheter i praksisfeltet som er diskursiv. Konvensjonene er lovgivende, men de er ikke alltid mulig å bruke dem direkte i det praktiske arbeidet. Derfor trengs det en endring av perspektiv. Ved å ha kunnskap om og fokus på rettighetene slik de er lovfestet i konvensjonene, og gå inn i dialog med brukeren i stedet for å søke å dekke behov slik saksbehandleren mener de foreligger, så vil brukeren få oppfylt sine rettigheter.
Et eksempel kan være artikkel 31 i BK, som omhandler barns rett til å ”delta i lek og fritidsaktivitet som passer for barnets alder”. Ut i fra et behovsperspektiv vil typen fritidsaktivitet være underordnet – det kan like gjerne være fotball som korps – det er behovet for aktivitet som er det primære. Med et rettighetsperspektiv vil sosialarbeideren måtte utforske hvilke ønsker som barnet har. Dermed vil sosialarbeideren også imøtekomme artikkel 12 og 13 i BK om barnets rett til å bli hørt i saker som angår det.
Et konkret eksempel
Jeg vil gjerne konkretisere hvorfor jeg mener at Ife sitt rettighetsperspektiv er viktig med en sak fra mitt eget nærmiljø. Saken ble først omtalt i en artikkel i RB (2011a) [2] i forrige uke.
Henrik, 13 år gammel, er multihandikappet. Hans venner skal på avlastnings- og ferietur til Hellas, mens kommunen har bestemt at Henrik skal på Skyttatunet bo- og avlastningssenter, hvor han har avlastning hver tredje helg. Henrik sier selv ”På Skyttatunet er det stort sett bare voksne brukere som ikke kan snakke engang. Jeg føler meg som en søppelsekk”. Henriks mor mener at årsaken til at Henrik ikke har fått samme tilbud som sine venner er at han krever én-til-én bemanning, og at en tur til Samos derfor vil være et dyrt tiltak for Nittedal kommune. (ibid). Kommunen svarer at avlasting ikke er ferie, men et tilbud til foreldrene (RB 2011b) [3].
I denne situasjonen vil det være naturlig å spørre om kommunens vedtak er i strid med Henriks rett til en levestandard tilstrekkelig for hans psykiske og sosiale utvikling jfr. BK artikkel 27. Vedtaket kan vanskelig sees å være i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 23 hvor det står
et barn som er psykisk eller fysisk utviklingshemmet, bør ha et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer verdighet, fremmer selvstendighet og bidrar til barnets aktive deltakelse i samfunnet. … Idet det anerkjennes at funksjonshemmede barn har særlige behov, … skal hjelpen innrettes slik at funksjonshemmede barn har effektiv adgang til og mottar … rekreasjonsmuligheter på en måte som best mulig fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling, herunder dets kulturelle og åndelige utvikling.
Det kan også argumenteres for at det er i strid med artikkel 31 i BK, om barnets rett til hvile og fritid.
Oppedal (2008, 196) påpeker at selv om utgifter til ferie ifølge Sosialtjenesteloven § 5-1 ikke synes å bli regnet til livsoppholdet, så kan stønad til barns ferieaktiviteter tilstås med hjemmel i sosialtjenesteloven § 5-2 på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering.
Kommunen sier tildelingsenheten har fokusert på foreldrenes behov for avlastning, men har de tatt med i betraktning Henriks rettigheter jfr. BK artikkel 23, 27 og 31? Ville kommunen gjort det samme vedtaket hvis de hadde et rettighetsperspektiv i stedet for å fokusere på foreldrenes behov for avlastning?
Både artikkel 27 og 23 i BK inneholder et ressursforbehold, ”innenfor rammen av sine midler”. Turen til Hellas vil koste kommunen 45.000,-, og det kan være en stor utgift i en relativt liten kommune. Samtidig vil det, i en helhetsvurdering, være interessant å vite hvor mye kommunen sparer ved at Henrik bor hjemme i stedet for i en gruppebolig. Det kan virke som om kommunen har satt på spareblusset når det gjelder denne familien; i en annen artikkel står det nemlig ”bare i løpet av de siste månedene har Nittedal kommune fratatt familien all omsorgslønn, samt redusert både hjemmesykepleie og hjemmehjelp” (RB 2011c) [4].
Tilstrekkelig kunnskap om konvensjonene?
Ife kan tolkes i en antipositivistisk retning, noe som vil føre til at ”menneskerettigheter” blir et vagt begrep som det er opp til enhver å definere, men jeg velger å tolke ham dit hen at han skriver om menneskerettighetsfokusert praksis. Dette betyr at vi har behov for sosialarbeidere som har bred kunnskap om konvensjonene. Disse må jobbe tett med og bli fulgt opp av jurister med kompetanse på det sosiale feltet og konvensjonene.
FNs komité for barnets rettigheter skriver i sin rapport (FN 2010) at de ”setter pris på partens innsats for å spre kunnskap om [barne]konvensjonen og lære opp fagfolk og andre som arbeider med barn” (ibid, 4). Samtidig er komiteen bekymret for at opplæringen ikke dekker alle yrkesgrupper, ikke er obligatorisk og ikke blir fulgt systematisk opp. De anbefaler en styrking av denne opplæringen, og peker spesielt på sin bekymring over at lokale myndigheter ikke er godt nok informert om barns rettigheter.
Ife påpeker at det, i multikulturelle samfunn, finnes forskjellige måter som menneskerettigheter kan møtes og garanteres for innenfor ulike kulturelle grupper, selv om rettighetene er universelle. Det er viktig og riktig med variasjon, og et menneskerettighetsbasert perspektiv skal ikke søke å pålegge ett system på samfunnet som helhet. Å gjøre dette vil være nærmest en kolonipraksis, og kolonialisme er brudd på menneskers rettigheter. (Ife 2008, 98).
Michael Freeman (2002) har i sin artikkel en filosofisk innfallsvinkel jeg mener er i tråd med Ife. Han stiller spørsmålet ”Så hva slags type sunn fornuft (eller delt samfunn) er nødvendig for å ta andre menneskers forskjellige standpunkter med i betraktning?” (ibid, 349). Han skriver:
I disputter om menneskerettigheter (og barnerettigheter) ser vi konkurrerende lokalsamfunn som påstår at de har det riktige rammeverket for å dømme. Jo større evne vi har til å skape koblinger mellom konkurrerende rammeverk, jo større blir muligheten for å kunne si at vi har validitet på tvers av samfunn. Hvis vi ønsker å se vår visjon om barnets rettigheter ha forrang i forskjellige lokalsamfunn, hvor noen av dem bedømmer situasjoner på en annen måte enn oss, så må vi gå inn i dialog. Vårt mål må være en økt felles forståelse. Menneske/barnerettighetsdiskursen må ikke ses på som et fremmed pålegg, som et maktmiddel.
Det er nødvendig å delta i dialog som tar lokale perspektiver alvorlig. Vi kan ikke innta overlegne posisjoner (som medfører tvang). De praktiske betydningene og praktiseringen av barnets rettigheter utfordres i større eller mindre grad nærmest overalt. (Freeman 2002, 351. Min oversettelse)
Dette kan medføre utfordringer for gjennomføringen av konvensjonene. Et eksempel som Freeman nevner er hvorvidt det skal tillates at barn går på skoler med kun en religion. På den ene siden vil en slik praksis kunne føre til en minsket evne til å forstå og ta hensyn til synspunktene til mennesker som har en annen bakgrunn og med andre erfaringer. På den andre siden vil etniske/religiøse skoler kunne styrke deres samhold og gi et felles verdigrunnlag. (ibid, 350). Det er mulig å argumentere for begge disse posisjonene ut i fra BKs artikkel 27 – forkjempere for en-religionsskoler vil kunne si at dette vil styrke deres moralske og åndelige utvikling, motstandere vil kunne si at det innsnevrer deres horisont til kun å gjelde mennesker som tilhører en trosretning.
Kommunale forskjeller og samarbeid
Arbeidet som de forskjellige komiteene gjør kan også sees på som en diskursiv virksomhet i tråd med Ife sin vinkling. Når det gjelder BK er dette særlig tydelig. Statene rapporterer om sitt arbeid til FNs barnekomité, og andre instanser så som barneombudet kan også komme med sine innspill. Disse rapportene kommenteres så av komiteen. Etter hvert blir erfaringene fra komiteen offentliggjort gjennom ”General Comments”, som er viktige rettskildefaktorer når det er behov for presisering av konvensjonsrettighetene (Oppedal 2010, 8).
Barnekomiteen uttrykker bekymring om tildeling av ressurser. Komiteen uttrykker tilfredshet med at det ble tildelt 400 ekstra stillinger til kommunene på statsbudsjettet for 2010, men pga. det kommunale selvstyret mener de at stillingene ikke nødvendigvis vil bli tilgodesett arbeid med og for barn. Komiteen oppfordrer regjeringen til å gi kommunene økt bemanning og de materielle ressursene de trenger for å sikre realisering av barns grunnleggende rettigheter over hele landet. Den ber også om at staten innfører budsjettsporing ut i fra et barnerettighetsperspektiv, slik at midlene blir brukt der de er tenkt. (FN 2010, 4).
Oppvekst i relativ fattigdom, dvs. hvor foreldrene har en inntekt mindre enn 50 % evt. 60 % av medianinntekten, er et element Oppedal trekker frem som et hinder for en tilfredsstillende levestandard. Det ”fører til undergraving av barns velvære, dets sosiale inkludering og selvfølelse, og reduserer mulighetene for læring og utvikling.” (Oppedal 2008: 192).
Sandbæk og Grødem (2009) peker på at tiltak rettet mot fattige barn ofte retter seg mot utsatte barn og unge, og dermed ikke nødvendigvis bidrar til integrering i de ordinære ungdomsmiljøene, samt at mange tiltak er igangsatt som prosjekter i et begrenset antall kommuner (ibid, 200).
Denne forskjellen mellom kommunene påpekes også av Sandberg (2004), som i sin artikkel i Kritisk Juss viser til ”betydelige forskjeller i økonomiske ressurser, ulike prioriteringer og forskjeller i systemene for å vurdere behov og tildele hjelp.” (ibid: 321). Tilbudet til barn med funksjonshemninger blir særlig fremhevet.
Det finnes nok mange eksempler på at de forskjellige enhetene innenfor hjelpeapparatet ikke er samkjørt. Et eksempel ble beskrevet i RB (2011d) den 28.03.11, i en artikkel med overskriften ”Skytteltrafikk i hjelpeapparatet”. Barnet det skrives om har atypisk autisme med Tourette syndrom og avvik i kromosom ti. I løpet av ett år har moren deltatt på 27 møter, i tillegg til en rekke telefonhenvendelser, og alle disse møtene har dreid seg om hvordan det offentlige skal bistå med hjelp og avlastning. Hun må forholde seg til Fagtjenesten på Ahus, Tildelingsenheten, barneverntjenesten i Eidsvoll, og Barne- og ungdomsklinikken på Ahus. Hun savner forutsigbarhet, særlig i forhold til avlastning, og ønsker veiledning. Tildelingsenheten skriver at veiledning forutsettes gitt via Barne- og ungdomsklinikken ved Ahus, og klinikken svarer at de ”ikke overtar et kommunalt veiledningsansvar”. Venstre-politiker Kjersti Almåsvold karakteriserer situasjonen som ”et maktovergrep”, med tanke på at brukeren må forholde seg til så mange forskjellige personer i tjenesteapparatet (RB 2011d).
Barnekomiteen (FN 2010, 3) uttrykker at
den er betenkt over at arbeidet for å få til en bedre samordning mellom staten og kommunen, mellom kommunene innbyrdes og internt i kommunene ikke har vist seg effektivt, og at tjenestetilbudet, tilgangen til tjenestene og samordningen av de ulike tjenestene, … ikke er garantert på sammenlignbart vis over hele landet.
Norge har ratifisert Europarådskonvensjonen av 15. oktober 1985 om lokalt selvstyre, så det er grenser for hva regjeringen kan pålegge kommunen av plikter. Samtidig så har staten ratifisert BK, noe som betyr at den er gjeldende lov som også forplikter kommunene. Staten kan allikevel ikke pålegge kommunene plikter annet enn i lovs form, ettersom regjeringen ikke har instruksjonsmulighet over kommunene. Det finnes virkemidler som staten kan bruke; rettighetslovgivning uten medfølgende midler, noe som er et drastisk middel ettersom det kan binde opp midler kommunene ønsker å bruke annerledes; fastsetting av minstesatser for støtte, øremerking av midler og veiledende retningslinjer fra staten (Sandberg 2004, 322).
Kommunale forskjeller kan få store konsekvenser for mennesker som trenger støtte. I enkelte kommuner er grunnbeløpene for stønader lave, men dette kompenseres for gjennom utstrakt bruk av ekstratilskudd. Andre kommuner kan ha høyere grunnbeløp, men være mer restriktive med ekstratilskudd.
Alle barn skal ha en levestandard tilstrekkelig for ”barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske og sosiale utvikling”. Sandberg beskriver en modell som vil kunne føre til en utjevning av de kommunale forskjellene, hvor overføringer følger hvert enkelt barn, kommunene står for tiltakene og en statlig kontrollinstans overvåker arbeidet. Sandberg argumenterer for at dette kunne være en modell som vil utjevne forskjeller, og at den ikke bare er aktuell for funksjonshemmede barn og andre grupper som har store hjelpebehov, men for alle barn (ibid, 323).
Det er mulig at Sandberg har rett i at dette vil være en funksjonell modell. Slik systemet fungerer i dag kan det være vanskelig å få hjelp, enten det gjelder pedagogiske hjelpetiltak i skolen eller psykologisk hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien. Dette gjør at foreldre nærmest ønsker diagnoser velkomne – en diagnose kan utløse store ressurser.
Men vil et slikt system løse alle problemer? Ikke nødvendigvis. Nye systemer medfører ofte nye utfordringer. Her kan barnehagesatsningen i Norge være et eksempel. Målet var 100 % barnehagedekning, og det er i følge regjeringen nådd. Men hvem er det som jobber i barnehagene? Stadig flere førskolelærere velger bort barnehagen som arbeidsplass, og jobber heller i skolesystemet. En stor andel av stillingshjemlene i barnehagen som skulle være dekket av pedagogisk personale er nå fylt av ufaglærte som jobber på dispensasjon, samtidig som barnehagene forventes å være en del av opplæringstilbudet i stadig større grad.
Om staten overtar ressurstildelingen, så kan det bety at kommunene må utvide sitt tilbud. Den menneskelige ressursknappheten gjelder ikke bare pedagoger. Barnekomiteen peker på at ventetiden i psykisk helsevern har økt, og at det har vært ”en sterk økning i utskriving av sentralstimulerende midler som Ritalin og Concerta til barn som har fått diagnosen ADHD” (FN 2010, 9).
Komiteen ber om at Norge fokuserer på en utvikling av alle områder av det psykiske helsevernet for barn og unge, en forkortning av ventetiden, og at tiltak treffes for å gi barn med ADHD-diagnosen et ”bredt spekter av psykologiske, pedagogiske og sosiale tiltak og behandlingsmuligheter.” (ibid, 10). Men hvor skal ressursene til disse tiltakene hentes? Tiltakene som komiteen etterlyser har en helt annen kostnad enn medisinering, både når det gjelder menneskelige og pengemessige ressurser. Men kan et land som har ratifisert BK tillate seg å se bort fra en oppfordring fra Barnekomiteen, særlig når de bruker et i FN-sammenheng så kraftig uttrykk som ”alvorlig bekymret” (ibid, 9)?
Tilstrekkelig levestandard og arbeidslinjen
Når foreldrene ikke er i stand til å opprettholde en levestandard som er tilstrekkelig, må de få hjelp. Hjelpetiltakene er i stor grad rettet mot foreldrene, hvis ikke omsorgssituasjonen er slik at barnevernet kommer inn i familien.
Barnekomiteen skriver i sin rapport (FN 2010, 10) at de merker seg Norges økte fokus på barn som lever under fattigdomsgrensen, og hilser velkommen tiltak rettet mot familier og barn. Samtidig er komiteen bekymret for at tiltakene ikke er spesifikke i forhold til å beskytte barn mot den negative effekten som fattigdom har.
Arbeidslinjen eller arbeid for sosialhjelp er, som Monica Kjørstad (2008) påpeker i sin doktoravhandling, en del av en internasjonal trend. Stønadene holdes relativt lave, og ytelser som ikke innebærer plikt brukes lite. Målet er at klienten skal integreres i arbeidslivet på lengre sikt. En rekke forskjellige aktiviseringsprogram har vært brukt, men effekten av disse er i følge Kjørstad diskutabel. En finsk studie viser at mens restriktive metoder i noen grad har hatt positive resultater for de mest ressurssterke arbeidsledige, så har de for de minst ressurssterke hatt klare negative effekter. (ibid).
I ”Barn og unge i fosterhjem – en kunnskapsstatus” (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010) beskriver forfatterne hva de har funnet ut om fosterbarns sosiale bakgrunn. Plasserte barn og unge kommer hovedsakelig fra familier med enslige forsørgere, særlig enslige mødre. Deres familier er større enn snittet, mødrene er yngre når de får barn, og foreldrene er i høyere grad marginaliserte på eller ekskludert fra arbeidsmarkedet. Dette betyr i følge studiet at plasserte barns foreldre er fattige eller har begrensede ressurser. I tillegg har foreldrene ”i uforholdsmessig stor grad vært plassert utenfor hjemmet når de selv var barn” (ibid, 11). En dansk studie viser at blant mødrene til de plasserte barn hadde så mange som en tredjedel selv vært plassert utenfor hjemmet.
Barnekomiteen uttrykker bekymring for at antallet fosterhjemsplasserte barn har økt, og anbefaler parten å gi barnevernet de nødvendige ressurser det trenger for å intensivere og utvide det forebyggende arbeidet i utsatte familier (FN 2010, 8).
Sandbæk og Grødem (2009, 193) viser i sin forskning at selv om fattige foreldre søker å skjerme sine barn, så opplever barna fattigdommen som belastende. De har ikke samme mulighet som andre barn til å delta i aktiviteter, og opplever at de er annerledes. Barna sliter med å takle sitt eget hverdagsliv og med å hjelpe foreldrene på forskjellig vis, og dette setter barna under et ”betydelig press” (ibid, 194).
I en artikkel i Adresseavisen (2011), ”Tar oftere de aller minste barna” [5] står det at barnevernstjenesten i Trondheim stadig oftere tar barn under tre år. Det har vært en økning på 35 % i slike omsorgsplasseringer fra 2002 til 2009. Dette er i følge Jorid Midtlyng, kommunaldirektør i Trondheim, en villet strategi. Intervjueren spør om dette betyr, slik dagens lovverk er, at sannsynligheten for tilbakeføring er liten. Midtlyng svarer ”Det er riktig. Barnets beste skal være viktigst, og hvis de har en tilknytning og positiv utvikling i fosterhjemmet, skal det mye til at det tilbakeføres. Dette er jo også en viktig måte å bryte en sosial arv.”.
Her møter vi etter min mening et alvorlig dilemma. Vi blir kritisert av Barnekomiteen for at vi ikke klarer å hjelpe fattige barn godt nok, og for at antallet plasserte barn øker (FN 2010, 8). Kunnskapsstatusen (Backe-Hansen, Egelund og Havik 2010, 11) kan tyde på at sosial arv fremdeles er et problem selv om barn blir omsorgsovertatt. Er da løsningen å ta barna ut av familiene tidligere, eller bør vi revurdere deler av arbeidslinjen? Kan en mulighet for eksempel være et lønnet, frivillig foreldre-kvalifiseringsprogram, hvor utsatte foreldre kunne ta med seg barna sine og møtes for å lære om barneoppdragelse og barnepsykologi, bygge nettverk og oppleve mestring, et lavterskeltilbud som gir det å ivareta egne barn en høyere status og samtidig høyner foreldrenes omsorgskompetanse?
Oppedal (2008, 198) viser at de veiledende satsene for livsopphold etter sosialtjenesteloven for både enslige og ektepar/samboere er omtrent halvparten av satsene etter gjeldsordningsloven. Selv om levestandarden man kan oppnå med så lave satser kan være akseptable i korte perioder, så mener han at å leve med et slikt stønadsnivå over tid ikke vil tillate familien å opprettholde en tilfredsstillende levestandard, og selv om sosialtjenesten kan legge press på voksne for å få dem til å tilfredsstille tjenestens krav til aktivitet, så kan ikke tjenesten utsette barn for slikt press.
Sandbæk og Grødem (2008, 197) skriver:
I visse situasjoner kan den beste måten å ivareta barnas interesser på være å jenke på kravet om at alle arbeidsføre voksne skal være i arbeid, og gi familien rett til en offentlig overføring i en periode. Bestrebelsene for å få voksne mennesker – også foreldre – i lønnet arbeid må kombineres med offentlige stønader som familiene faktisk kan leve av, på et nivå som holder dem ute av fattigdommen.
Avslutning
Barnekonvensjonen har vært en inkorporert del av Norges lovverk siden 2003. Alle systemer har en innebygget treghet mot forandring. Allikevel er det lov å håpe på forandring slik at Barnekonvensjonens artikler i større grad blir en integrert del av det sosiale arbeidet som gjøres i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Litteraturliste
Artikler og bøker:
Freeman, Michael A. 2002. Human rights, children’s rights and judgement – some
thoughts on reconciling universiality and pluralism. The International Journal
of Children’s Rights. Nr. 10 pp 345-354
Gibran, Kahlil. 1923. The Prophet. (Min oversettelse). 71. utgave, 1964. New York:
Alfred A. Knopf, Inc.
Ife, Jim. 2008. Human Rights and Social Work. Towards Rights-Based Practice.
Cambridge: Cambridge University Press.
Kjørstad, Monica. 2008. Et kritisk realistisk perspektiv på sosialt arbeid i
forvaltningen. En studie av sosialarbeideres iverksetting av arbeidslinjen i
norsk sosialpolitikk. Doktoravhandling ved NTNU, 2008. Trondheim: NTNU.
Oppedal, Mons. 2008. Fattige barns rett til økonomisk hjelp. I Fattigdommens
dynamikk, red. Ivan Harsløf og Sissel Seim. Oslo: Universitetsforlaget.
Oppedal, Mons. 2010. Menneskerettighetene i et juridisk perspektiv. Oslo: Høgskolen
i Oslo.
Sandberg, K. 2004. Inkorporeringen av FNs barnekonvensjon i norsk rett. Kritisk Juss
30. 316-329.
Sandbæk, Mona og Grødem, A.S. 2009. Barnefattigdom i et rettighetsperspektiv. I
Barnefattigdom, red. T. Fløtten. Oslo: Universitetsforlaget.
Rapporter:
Backe-Hansen, Elisabeth, Tine Egelund og Toril Havik. 2010. Barn og unge i
fosterhjem – en kunnskapsstatus. Oslo: NOVA.
FN. 2010. Vurdering av rapportene som partene har lagt fram i henhold til
konvensjonens artikkel 44.
http://www.barneombudet.no/barnekonvensjonen/rapportering/ Lastet ned
12.03.11. Komiteen for barnets rettigheter. FN.
Avisartikler:
Adresseavisen. 2011. Mari K. By Rise og Lajla Ellingsen. 2011. Tar oftere de aller
minste barna.
http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1604976.ece Lastet ned
27.03.11. Trondheim: Adresseavisen.
RB. 2011a. Aleksander Gjermundshaug. Henrik (13) nektes tur med kameratene.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542710.ece Lastet ned 25.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011b. Aleksander Gjermundshaug. Kommunen: – Avlastning er ikke ferie.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542709.ece Lastet ned 27.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011c. Aleksander Gjermundshaug. Ikke første dårlige nyhet.
http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542711.ece Lastet ned 28.03.11. Lillestrøm: RB.
RB. 2011d. Roar Løkken. Skytteltrafikk i hjelpeapparatet. Lillestrøm: RB.
Lover:
Norges Lover. 2010. Lovsamling for helse- og sosialsektoren 2010-2011. Gyldendal
Akademisk: Oslo.
[1] http://www.barneombudet.no/barnekonvensjonen/rapportering/ Lastet ned 12.03.11
[2] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542710.ece Lastet ned 25.03.11
[3] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542709.ece Lastet ned 27.03.11
[4] http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5542711.ece Lastet ned 28.03.11
[5] http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/article1604976.ece Lastet ned 27.03.11
